Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Åpningstider og billetter Kontakt oss Frivillig    

Ibsen, Et dukkehjem og ytringsfriheten

Henrik Ibsens kunstneriske frihet ble satt på prøve da "Et dukkehjem" skulle settes opp på verdens teaterscener i dramatikerens samtid. Her forteller vi om hvordan ulike oppsetninger og fortolkninger av stykket har vært med på å sette kunstnerisk ytringsfrihet på agendaen ved flere anledninger.

"Et dukkehjem" er fortsatt en brannfakkel den dag i dag, og brukes aktivt i for eksempel kvinnekamp verden over. På kinesisk er feminisme oppkalt etter Ibsens Nora og heter nuola zhuyi - direkte oversatt «noraisme».

Oppfattet som kontroversielt

Helt siden stykket kom ut har Et dukkehjem blitt oppfattet som kontroversielt. Oppsetninger og fortolkninger av stykket har vært med på å sette kunstnerisk ytringsfrihet på agendaen ved flere anledninger.

Et dukkehjem hadde premiere på Det Kongelige Teater i København 21. desember 1879. Stykket var en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet. Hovedkarakteren Nora forlater sin ektemann på leting etter seg selv, etter å ha innsett at han ikke var den edle personen hun hadde trodd. Hennes rolle i ekteskapet var som en dukke, hennes hjem et dukkehjem og hennes ektemann, Torvald, refererer stadig til henne som hans lille "lerkefugl" eller "ekorn".  Når hun så blir utpresset på grunn av en forbrytelse hun gjorde for å redde sin manns liv (hun forfalsket sin fars signatur på et gjeldsbrev) vil hennes mann sende henne bort. Hans eneste bekymring er hans eget rykte, til tross for at det var kjærligheten til ham som drev henne til det.

Et dukkehjem skapte furore da det utkom

I Tyskland nektet skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe å fremføre stykket som skrevet, og erklærte: "Jeg ville aldri forlate mine barn!" Siden dramatikernes ønsker ikke var beskyttet av opphavsrett, besluttet Ibsen å unngå faren for å bli skrevet om av en annen dramatiker ved å selv begå det han kalte en "barbarisk voldshandling" på skuespillet sitt ved å gi det en alternativ avslutning der Nora ikke forlot mannen.  I et åpent brev til den danske avisen Nationaltidende, datert 17. februar 1880, skrev Ibsen om den alternative versjonen (språket er modernisert) : 

Straks efter at «Nora» var utkommet mottok jeg fra min oversetter og forretningsfører for de nordtyske teatre, herr Wilhelm Lange i Berlin, en meddelelse om at han hadde grunner til å frykte at det ville utkomme en annen oversettelse eller «bearbeidelse» av stykket med forandret slutning, og at denne rimeligvis ville bli foretrukket ved adskillige nordtyske teatre. For å forebygge en slik mulighet, sendte jeg min oversetter og forretningsfører til benyttelse i nødsfall et utkast til endring, ifølge hvilken Nora ikke kommer ut av huset, men av Helmer tvinges inn i døren til barnas sovekammer; her veksles et par replikker, Nora synker sammen ved døren og teppet faller. Denne forandring har jeg selv til min oversetter betegnet som en «barbarisk voldshandling» imot stykket. Det er altså aldeles imot mitt ønske, når der gjøres bruk av den; men jeg nærer det håp, at den ikke vil bli benyttet ved mange tyske teatre.

En produksjon av denne versjonen åpnet i Flensburg i februar 1880. Denne versjonen ble også spilt i Hamburg, Dresden, Hannover og Berlin, selv om Niemann-Raabe til slutt gjenopprettet den opprinnelige avslutningen i kjølvannet av protester og mangel på suksess.

Ibsen ble «kastet til fiskene»

Også i Storbritannia ble stykket satt opp i en tilpasset versjon, omskrevet av Henry Arthur Jones og Henry Herman. Denne tilpasningen fikk navnet "Breaking a Butterfly", og ble produsert på Princess Theatre i London 3. mars 1884. Mot midten av handlingen ble Ibsen «kastet til fiskene», og Nora ble frelst fra selvmord, opprør, flukt og udødelighet ved at en trofast gammel kontorist stjal hennes skjebnesvangre brev fra Krogstads skrivebord. Gardinen falt på et lykkelig hjem. Henry Arthur Jones uttalte senere:

A rough translation from the German version of A Doll's House was put into my hands, and I was told that if it could be turned into a sympathetic play, a ready opening would be found for it on the London boards.

Omkring ti år etter de første oppførelsene ble Ibsen bedt om å godkjenne en italiensk versjon av den alternative slutten. Denne gangen nektet han, og skrev:

Jeg kan næsten sige, at netop for slutningsscenens skyld er det hele stykke skrevet.

Noraisme 

Helt siden Et Dukkehjem ble utgitt har stykkets motiv vært omstridt og kontroversielt. Stykket er fortsatt en brannfakkel den dag i dag, og brukes aktivt i for eksempel kvinnekamp verden over. På kinesisk er feminisme oppkalt etter Ibsens Nora og heter nuola zhuyi - direkte oversatt «noraisme».

Ibsen inspirerer og provoserer fortsatt. Et dukkehjem har inspirert kvinner og menn over hele verden til å engasjere seg i eget liv og i det som skjer rundt dem og har ved flere anledninger satt kunstnerisk ytringsfrihet på dagsordenen. Da stykket ble spilt på et kvinneuniversitet i Kina på 1920-tallet endte det med at flere studenter ble drept av politiet. Og for bare noen år siden ble en arrestasjon i Zimbabwe satt i sammenheng med at Et dukkehjem ble satt opp i Malawi for å tematisere korrupsjon.

I møtet mellom stykket og de samfunnspolitiske forhold der det spilles, oppstår det en dialog. Lokale forhold preger oppsetningen, men stykket virker også inn på samfunnet og har inspirert til både kvinnekamp og sosialt opprør. I dag er manuskriptet til Et dukkehjem et av de norske dokumentene på UNESCOS Memory of the World-register og en del av Norges dokumentarv.

 

Teksten er skrevet av Therese Strupstad Hagen, formidlingsansvarlig ved Grimstad bys museer.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!