Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Åpningstider og billetter Kontakt oss Frivillig    

Sjømannsuttrykk i norsk dagligtale

Han har en pike i hver havn. Denne situasjonen er skikkelig kinkig. Snakk om å ta en spansk en! Nå er det vel på tide å skvære opp? Det finnes mange ord og uttrykk fra sjømannsspråk i vår dagligtale. I seilskutetida utviklet sjøfolk et eget språk som egnet seg for sjømannslivet. Med tiden har mange av uttrykkene blitt tilpasset livet på land. Men hva var den opprinnelige bruken av dem?

Har du noen gang tatt en spansk en? Uttrykket kommer opprinnelig fra seilskutetiden og refererer til en spansk talje. Taljer ble brukt for å få mest mulig kraft når en skulle trekke seil, og den spanske taljen var den enkleste varianten. I dag forbinder vi uttrykket med lettvinte løsninger eller hvite løgner.

Sjømenn hadde egne ord og uttrykk som egnet seg for sjømannslivet. Å ta et skippertak betød at skipperen måtte trå til når uværet herjet som verst og det sto mellom liv og død. Dette til tross for at han var lengst oppe på rangstigen i det strenge hierarkiske samfunnet om bord. I hvilke situasjoner tar du skippertak?

Ord og uttrykk fra seilskutetiden har med tiden blitt tilpasset livet på land. Slik har flere av dem fått nye betydninger. Ingen av oss liker å få en skikkelig overhaling av sjefen. På sjøen var det imidlertid skuta som kunne ta en overhaling.

Det skjedde dersom hun ble liggende med breisida til i sjøene, slik at lasta forskjøv seg. Det ga permanent slagside, som var farlig for stabiliteten, og som gjorde at skuta kunne bære mindre seil på motsatt hals av den siden hun krenget til. I verste fall kunne dette føre til at skuta gikk ned med mann og mus.

I dag kan vi for eksempel si at politikerdebatten hadde en alvorlig slagside hele veien, dersom statsministeren fikk mest taletid.

Om kvelden, når du sitter i sofaen og gjesper, sier du kanskje at det er på tide å tørne inn? Sjømannens vakt ble markert med timeglass og skipsklokke. Han jobbet i åtte glass, altså åtte halvtimer. Det ble slått glass med skipsklokka hver halvtime.

Døgnet begynte med den verste vakta, nemlig hundevakta, fra midnatt til klokka fire om morgenen. Skipsklokka fortalte sjømannen hvor lenge det var igjen til han endelig kunne tørne inn og krype til køys i hengekøya si. Da var det neste vakts tur til å tørne ut.

I dag er det gjerne snakk om at alle må ta sin tørn, skal vi komme velberget gjennom krisen.

Og apropos tørn!

Dersom sjømannen fikk så mye alkohol innabords at han tørna, betydde det at han ble både vill og gal. Språket sjømenn imellom var rikt på ord og uttrykk som beskrev hva landlov og alkohol gjorde med en sjømann som endelig fikk komme i havn.

Han kunne bli påseilt, groggy eller full som en alke. Ble han påseilt ble han sammenlignet med en skute etter et sammenstøt. Groggy betød at han hadde fått i seg for mye grogg (utvanna rom). Ble sjømannen full som en alke hadde han tendenser til alkefuglens vaggende gange eller vinglete flukt.

Den dag i dag kan vi snakke om at en kollega ble full som en alke på julebordet, eller at noen bruker penger som en full sjømann.

Når sjømannen kom hjem igjen og gjorde landkrabbe av seg, hadde han med seg det språket han var vant til å bruke til sjøs.  Seilskutenes glanstid er over for lengst, men sjøfartskulturen er fortsatt en del av vår kulturarv og lever videre gjennom vårt daglige språk.

Dette var bare en liten smakebit. Vi anbefaler Jon Winges bok For bare stumpene: Sjømannsuttrykk i norsk dagligtale: Arven fra de hvite seil og det sorte gull for den som vil fordype seg mer i den språklige arven etter seilskutetiden. Boken har vært hovedkilde for teksten du nettopp har lest. 

Teksten er skrevet av Therese Strupstad Hagen, formidlingsansvarlig ved Grimstad bys museer.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!

Du kan lese flere sjøfartsrelaterte artikler HER.