Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Kontakt oss Åpningstider Utstillinger    
   

Bataljen på Grimstad havn

Sluppen "Frau Maria" var på vei fra Bergen til Flensburg da den lørdag 16. mars 1811 ble oppdaget utenfor Homborsund av den engelske fregatten "Venus". Den søkte ly i Grimstad havn, men ble forfulgt av engelskmennene. Grimstadborgerne tok opp kampen mot engelskmennene for å redde seilskipet, og dermed var slaget på Grimstad havn et faktum.

Det ble dramatikk i Grimstad havn denne vårdagen i 1811. Hendelsen fant sted under krigen mellom Danmark-Norge og England i den siste fasen av Napoleonskrigene. Illustrasjon: Jarle Bjørklund.

Alarmen går

Anders Jensen Nilsen har fått beskjed. Den optiske telegrafen på hovedstasjonen på Rossekniben har sendt ut signal nummer fire. Alle de seks klaffene er trukket opp unntatt den på midten i den øverste av de to rekkene. Nilsen aner uro. Meldingen fra hovedstasjonen betyr en ting; at et fiendtlig skip er blitt observert. Det varsler ikke godt. Han noterer seg tidspunktet - lørdag den 16. mars klokken ti på formiddagen. Året er 1811. Han nøler ikke et sekund, og priser seg for den nye oppfinnelsen. Den optiske telegrafen med sitt klaffesystem var blitt tatt i bruk året før, og gjorde at meldingene kunne sendes raskt fra hovedstasjonen og videre til de andre stasjonene.

Med raske skritt setter han fart mot Binabben. Derfra kan han finne ut hva slags skip det kan være snakk om, og få samlet mennene i det frivillige kystvernet. Han haster oppover til han når toppen. Med tungt hjerte ser han at det er et engelsk skip, og foran skipet ses en slupp og noen andre småbåter. Det er den engelske fregatten "Venus" som har tatt opp jakten på sluppen "Frau Maria". Sluppen er på vei fra Bergen til Flensburg med fisk, tran og salt. og er blitt oppdaget utenfor Homborsund. Nå kjemper den for å komme raskt i dekning. Det 143 fot lange og tungt bevæpnede skipet "Venus" ble røvet fra danskene fire år tidligere under bombardementet av København i 1807. Nå er det under kaptein Kenneth M'Kenzies ledelse satt inn i bevoktningen av skagerakkysten for å stanse handelsskip som frakter varer mellom Danmark og Norge.

Som sjef for den tredje divisjonen i Nedenes amts kystvern vet Nilsen at mennene må sammenkalles, og det så fort som mulig. Om kort tid vil skipene være inne i havnen, og da må forsvaret være parat. Engelskmenn er ikke velkomne til Grimstad lenger, etter at de hadde tvunget Danmark-Norge til å gå i forbund med Napoleon etter bombardementet av kongens by i 1807. Nå blokkerer engelskmennene havnene for danskene, og det er ikke råd å få fram verken salgsvarer eller forsyninger. Nilsen sender alarmflagget til topps - alle frivillige må samles så fort som råd er.

Johan Peter Dietrichson Bie har i likhet med mange andre hørt kanondrønnene fra sjøen. Med sine 32 år er han den betrodde sjefen for det frivillige jegerkorpset i Grimstad, og alarmflagget på Binabben fordrer at han samler mennene sine, og melder seg til tjeneste. Flere har allerede funnet veien, og der kommer de siste løpende og slutter seg til korpset, 20 mann i alt. "Dere tar stilling ved Odden", beordrer Nilsen. Bie er snar med å haste sine menn på plass, og de inntar stilling også på skipsdekk. Imens er flere kanoner blitt satt opp på bryggene. Stemningen er spent, mennene er klare til handling, men rådløse. Kommer de til å styre båtene inn i havnen eller vil de gi opp jakten før de kommer på skuddhold for kanonene? I Østerbukt har fem mann tatt stilling ved en av bryggene, og gjort kanonen klar til skyting. De vender blikket mot Hans Andersen Bies brygge, og der kan de se Hans Bie sammen med fem mann, også de ivrige etter å bruke kuler og krutt.

I Vesterbukt har Klaus Sonberg satt opp en trepundskanon og står klar med sine fire mann. Ammunisjonen er delt ut, og flere av arbeiderne fra verftene er blitt tilkalt og står klare til å ta imot det fiendtlige skipet. Siden den fortvilte krigserklæringen mot England og senere Sverige, var Norge blitt tvunget til å bygge opp et frivillig forsvar blant de sivile. I Grimstad var det etablert både kystvern under Nedenes amt og frivillig borgervern; et jegerkorps bevæpnet med geværer. Disse er nå blitt mobilisert, og står klare til å forsvare den forfulgte sluppen og alle verdiene som ligger på havnen denne formiddagen. Og det er ikke lite. Den aktuelle morgenen befinner grimstadskipene "Høsten", "Waaren", "Sommeren", "Dovre", "Ebenezer", "Palmetræet" og den fremmede briggen "James" seg i havnen, og på verftene er fem skip under bygging og to under fortømring. En kongelig ordre på 30.000 skippund bomber og kuler fra Froland verk ligger også klar til utskiping.

 

Kanonene skyter

"De har satt ut barkasser", rapporterer Bie andpusten til sin overordnede. "Venus" har gjort seg klar til å ta i besittelse den uheldige sluppen, og har satt en stor og en mindre barkasse samt en roslupp på vann med 100 mann om bord. Disse er utstyrt med svingbasser og gevær, og nå tar de opp jakten på flensburgeren med den dyrebare lasten.

Som et kappløp uten tidtaker ankommer båtene havnen én etter én. Først fortøyer en provideringsskonnert. Hakk i hæl kommer to jakter, den ene fra Mandal og den andre fra Bergen. Kaptein Jakob Luitkes på provideringsskonnerten stiller snarrådig opp en firepunds- og en trepundskanon, og beordrer skipsfolkene til å betjene dem. I 1807 var det blitt opprettet en provideringskommisjon som satte skip i trafikk for å forsyne Norge med korn fra Danmark under krigen mot England. Flere av disse skipene var bygget i Grimstad. Nå lå provideringsskonnerten klar til å bidra med mer enn mat til befolkningen.

Illustrasjon: Jarle Bjørklund.

Like etter kan mennene se sluppen som har utløst dramaet, "Frau Maria", haste seg framover med de tre engelske båtene hakk i hæl. Løpet står inn mot havnen, og kanonene på land hilser engelskmennene med ildfulle vink. De skal ikke vinne fartøyet uten motstand. Munningene spruter ut ild og kuler, og der treffer de den ene barkassen så godt at den må trekke seg ut av kampen. Plutselig vender "Frau Maria", og setter nesen mot Odden hvor den løper på grunn. Kapteinen om bord, Jørgen Paulsen, og mannskapet redder seg ut, og tar stilling sammen med styrkene på land. Kuler og kardesker serveres gjennom luften, og engelskmennene svarer med samme mynt. britene kjemper seg framover under en kaskade av ild, og slik fortsetter kampen i en endeløs halvtime.

Hvor mange kuler fyrer de av fra land? nei, det er sannelig ikke godt å vite, men forvalter Sonberg har forsynt dem godt med 50 pund krutt, 75 ettpunds- og 25 topundskuler. Så engelskmennene møter sterk motstand. Plutselig ses en skikkelse haste sammenkrøpet over den åpne plassen. Under stadig heftig skyting fra engelskmennene plukker han opp ammunisjon og skynder seg tilbake i dekning. Det er Mathias Sonberg som trosser all fare, og sikrer kanonene ytterligere føde. Men engelskmennene er ikke lettskremte, og i den frådende sjøen klarer de å kappe ankertauet på "Frau Maria" og dra den på slep under den fortsatt rasende ilden fra grimstadmennene.

 

Seieren glipper

Sakte, sakte beveger "Frau Maria" seg utover mot havet. Men vantro blikk blir mennene vitne til at den forlater havnen i i engelskmennenes varetekt. Når de er utenfor skuddhold av kanonene på land, smyger seilet seg rykkvis opp av masten, og der tar vinden tak i seilet og bretter det ut i sin fulle bredde. Båten legger seg sakte over og skyter fart etter som vinden får bedre tak. De har ikke klart å forhindre at britene kaprer båten med den verdifulle lasten, og nå må de svelge den bitre vissheten om at den er tapt. Plutselig skjer det noe uventet der ute. En febrilsk aktivitet kan skimtes om bord, og med ett begynner seilet å blafre i den svake vinden. Ordre gis, kommandoer slenges ut med bryske stemmer om bord på "Frau Maria". Mennene på land skygger for solen. Hva er det som skjer? Båten endrer sakte kurs, og mannfolkene kjenner det lykkelige håpet stige når de forstår hva som er i ferd med å skje. Engelskmennene seiler "Frau Maria" inn Vikkilen. Det betyr intet mindre enn at nordmennene har fått en ny sjanse. Vikkilen er som alle vet, en blindvei!

 

Lykken snur

Virkelysten og snarrådigheten vender tilbake i mennene. De har fått en ny mulighet, og nå gjelder det å nedlegge fienden og vinne tilbake byttet når englenderne kommer ut av kilen igjen. Nilsen er rask med å gi ordre om å sette opp en stilling på Biodden. En firepundskanon bæres mellom hendene på krøtterstien ut til Biodden. Det er for risikabelt å ro rundt. Kvikt tar de stilling ved Hasseldalen. På den andre siden av sundet kan de hilse sine medsammensvorne. Der har Gunder Thorsen Ulenæs og hans skyttere befolket Ulenæslandet, og ivrig venter de nå på at engelskmennene skal oppdage sin ulykke og gjøre vendereis.

Jørgen Villumsen Naksbie er kanonér og gjør klar til lading av kanonen. Med trente hender manøvrerer han utstyret. Men hvor er stoffet til ladingen? han ser seg rundt. Nei, det er blitt glemt i alt hastverket da de skulle forflytte kanonen. Engelskmennene må snart være på vei ut igjen, og gode råd er dyre. Naksbie ser seg rundt om det er noe annet han kan bruke. I øyekroken ser han en setesdøl i sin tradisjonelle drakt. Blikket faller på skinnlappen han har i baken, og før bonden rekker å protestere har han snittet ut skinnlappen med kniven. Like etter en ladningen på plass i kanonen.

Nå ser de at fienden har gjort vendereis. Engelskmennene har latt den erobrede "Frau Maria" ligge igjen og er på vei tilbake ut av Vikkilen. De holder seg nærmere Ulenæslandet enn Hasseldalssiden, og riflene til Ulenæs' menn fyrer løs mot soldatene. "Sikt på ham som står i båten og kommanderer", roper Bie til Taraldsen som er den beste skytteren blant jegerne, "Jeg skal ta ham på kornet som en orre", svarer han og treffer offiseren så han faller om. Flere skudd avfyres, og engelskmennene blir vitne til at syv av medsoldatene blir såret. Grimstadmennene forstår at seieren er vunnet når årene trekkes opp av vannet og reises i været. Det er tegnet de venter på. Engelskmennene har resignert. Skipper Paulsen er snar til å ta "Frau Maria" i besittelse igjen. Nordmennene sender gledesrop til Paulsen når de ser at båten atter er på norske hender og at fienden gir opp kampen.

Illustrasjon: Jarle Bjørklund.

Kilder

Bergwitz, Joh. K.: Grimstad 1800-1850: som type paa norsk smaaby. Kristiania og København: Gyldendalske Boghandel, 1916.

Beutlich, F.: Norges sjøbevæpning 1810-1814. Oslo: Aschehoug, 1940.

Grimstad bys historie. Grimstad: Grimstad bymuseum, 1927.

Landgraff, J.: Grimstadslægter. Grimstad: [J. Landgraff], 1892.

Landgraff, J.: Grimstadslægter II. Tillæg og rettelser med register. Grimstad: [J. Landgraff], 1901.

 

Teksten er skrevet av Anita Estensen, avdelingsleder ved Grimstad bys museer. Teksten ble skrevet i forbindelse med 200-årsjubileet for slaget på Grimstad havn i 2011, og ble opprinnelig utgitt i bokform.