Dyrebeskyttelsens kalender og Knut Hamsun
I 1931 fikk Knut Hamsun en forespørsel fra Norges Dyrebeskyttelsesforbund; kunne han tenke seg å skrive tekst til neste års kalender? Hamsun takket ja, og brukte sitt nærmiljø på Nørholm som inspirasjon.
I 1931 fikk Knut Hamsun en forespørsel fra Norges Dyrebeskyttelsesforbund; kunne han tenke seg å skrive tekst til neste års kalender? Hamsun takket ja, og brukte sitt nærmiljø på Nørholm som inspirasjon.
Under følger teksten som sto på kalenderens ulike måneder, rikt illustrert av tegneserietegneren Ivar Mauritz-Hansen.
Elliros heter etter vår eldste småjente, Ellinor, som har døpt henne og eier henne. Alle barna har hver sin ku.
Men den minste piken ville heller ha en høne, den gikk hun og trillet i dukkevognen sin og fant på å kalle henne Malla, skjønt hun selv heter Cecilia. Malla var utrolig kjælen. Ikke tale om at hun ville ut av dukkevognen igjen når hun først var kommet dit, hun måtte løftes ned hver gang. Hun fikk gå omkring som hun ville på gården og «holdt seg til huset», de andre hønene måtte jo være innenfor nettingen, men Malla gjorde aldri noe galt – het det – og fikk gå selv i hagen. Malla var elendig liten og de få egg hun verpet, var rene nuller og spetakler. Så en dag ble hun ved en feiltakelse et hode kortere. – Stor sorg!
Cecilia fikk en kattunge i stedet. Så ble den gjev i et par år.
Til slutt fikk hun Lilleba som er en dvergpinscher. Nå har hun den. Og så har vi naturligvis Dux som er en bokser.
Men Ellinor har alltid holdt fast ved kuer. Først fikk hun én Elliros. Hun var stor og premiert, men døde av rødsyke som dyrlegen ikke skjønte fordi sykdommen hadde begynt «i gal ende». Hun var mild og vennlig, et eksempel av tålmodighet under sykdommen. Så kom Elliros nummer to – utvalgt blant mange og nøyaktig lik den første i sinn og skinn, premiert hun også, skjønnhet og bjelleku. Hun vil snakkes med og strykes, er ikke til å få fra føttene på oss. – Liksom Arilin, Arilds ku. Hun er alet på garden, er kanskje den mest feilfrie ku vi har, ikke premiert (fordi det hefter oss å gå på utstillingene), men en dronning i buskapen. Hun er ikke videre kjælen, hun er stolt og holder avstand mellom seg og oss – kanskje fordi eieren ble eldre og ikke brydde seg nok om henne.
Nei Arild fikk nemlig hest, og da var ikke kua lenger så gjev. Det var langt mer interessant å bli kastet av ryggen på den lille hoppa og ri til smeden og få henne skodd annen hver uke.
Tores ku har jeg nå ikke lenger noen erindring om, Tore er blitt for gammel til å ha ku, atten år og voksen. En elsker av magasiner og all annen lesing, interessert i bilkjøring, litt ustø i matematikk, men ellers god nok.
Alle barna er glad i dyr – det skulle også bare mangle! Vi hadde en tam kråke, hun ble matet av alle, hun kom flyvende og lette oss opp hvor enn vi var, og satte seg på skulderen vår og småpratet. Men ut på sommeren fløy hun over til en kråkekoloni oppi heia – det ble hennes bane. De andre kråkene luktet vel kristenmanns blod hos henne og drepte henne. Vi fant henne død.
Ekorn er det mange av fordi det er nøtteskog her. De hopper omkring helt inntil husene og i hagen.
En bever hadde festning i en stor grøft på jordet i fjor. Det var en sint knekt.
I skogen er småfugl og storfugl som får være i fred alle sine dager fra fødsel til død.
Det er ikke lite strev med dyr på en gård, men uten dyr ville gården vært død. Se nå at en av purkene skal ha små, det er en stor affære og sveiseren sover ikke om nettene. Alle så går vi og ser til henne og snakker til henne og kjenner på henne. Og naturligvis nedkommer hun i dølgsmål et øyeblikk hun er alene, fjorten unger, de vrimler omkring sin mor, og hun ligger en av dem i hjel. Men tretten er også et bra tall, nesten likeså godt som fjorten. Så går det en tid, de små vokser, Purkemor skal vekk fra dem, de suger livet av henne, de små blir større og større også uten mor, og så en dag skal de ut i solen i sin grønne innhegning. Det er et syn hvor de vrimler i denne nye verden og de begynner straks å rote og grise seg til like opp til øynene. Nå er det på en eller annen måte blitt bare elleve av dem. Men elleve er også et bra tall, mye bedre enn tretten.
KNUT HAMSUN
Teksten er satt sammen og modernisert av Anita Estensen, leder av Grimstad bys museer
Forhistorien til kalenderen kan du lese om på bloggen Avtrykk.no.
Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.
Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!
Du kan lese flere av museets Hamsun-relaterte artikler HER.
