Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Hva skjer? Opplevelser med guide Kontakt oss    

Da Hamsun fikk skrivesperre

Knut Hamsun slet stadig med skrivekonsentrasjonen på Nørholm, så han hadde for vane å installere seg med papir og penn på ulike pensjonater og hoteller i en nokså utvidet omegn. Etter utgivelsen av Siste kapitel i 1923 ble skrivesperren en stund total, og i 1924 oppholdt han seg noen kortere perioder på Tveitsund Turisthotell i Treungen i Telemark.

Hamsun i Tveitsund

Tveitsund Turisthotell ble etablert i 1918 av min grandtante Jenny og hennes mann Andreas Noraberg. Tveitsund var da på vei til å bli turismeporten til Vest-Telemark på grunn av jernbanen fra Arendal som hadde fått sin endestasjon her i 1913. Optimismen var stor, og det ble etablert flere hoteller her ved slutten av 1. verdenskrig.

I forbindelse med et Hamsun-prosjekt jeg arbeidet med for noen år siden, ble jeg oppmerksom på at Hamsun hadde datert flere brev vinteren 1924 i Tveitsund – og det vakte min nysgjerrighet, særlig fordi han opplyser at han har engasjert grandonkel Andreas som en slags «skogspesialist» på Nørholm. Jeg henvendte meg da til Tarje Noraberg (1920-2016) - eldste sønn til Jenny og Andreas - og spurte om han visste noe om dette. Det gjorde han – og han skrev ned det han husket. Mer om det straks.

Den 13. januar 1924 er Hamsun ankommet Tveitsund Turisthotell, og han skryter i et brev til Marie av hotellets «pene og gode senger». Og etter en del mer private refleksjoner meddeler han følgende:

Nu kommer jeg til det vigtigste av alt: jeg vil faa Noraberg (som er Skogmand) til at reise hjem og ha litt Opsyn og gi litt Undervisning til Karene naar de begynder i Skogen. Naar det nu fryser paa saa begynder de vel, og da kommer Noraberg. Han kan ligge i ”Røda Rummet”. Saken er: han skal ogsaa se over Skogen og kanske paata sig at hugge op Vedskogen til Favnved med sine egne Folk, men naar det er ordnet kan Noraberg og hans Folk frit ligge i Nyhaven. Han skal se over alt. Det er derfor jeg har hørt efter i Telefonen om Karene var begyndt i Skogen. Noraberg skal i Tilfælde selv sælge Veden og betale os naar han har solgt. Han tror han kan sælge Ek og Bjerk til Jernbanen. Det var det!

Og i et nytt brev til Marie, datert 16. januar, fortsetter han:

Kjære Marie, ja nu kommer Noraberg altsaa. Du maa gi ham litt Mat og Hus saavidt han hænger i hop. Han skal først og fremst holde Karene i Ørene saa de ikke ødelægger Tømmerskogen for os, dernæst skal han se om han kan overta Favnvedhuggingen med skogvante Folk og sælge Veden.
(…)
Noraberg blir vel bare en Dags Tid, og naar han reiser maa du sende med ham: Politiken, Begge Haarmaskiner og Strykeremmen (til Barbermaskinen, den hænger like ved min Sæng). Politiken kan du rive alle Avertissementerne ut av. Men Strykeremmen maa ikke brækkes, men rulles om nogen Politiken eller Haarmaskinerne.

Og to dager deretter - nytt brev:

I Kveld kommer vel Noraberg igjen, saa faar jeg høre hvorledes det er gaat. Her er nu Handelsreisende i lange Baner og ikke hyggelig længer.

 

Under oppholdet på Tveitsund Turisthotell skriver han også to brev til Automobilkorpset i Kristiania og et til teatersjef Halfdan Christensen. Automobilkorpset var en offentlig instans som hadde rett til å beordre de få privatbileierne som fantes her i landet på dette tidspunktet, til å påta seg skyssoppdrag for forsvaret. Hamsun motsatte seg dette på det heftigste, og han omtaler bilen sin som «En Stue paa Hjul»! Bilen hadde han kjøpt for hele 12.000 kr av Sørensen & Balchen i 1922. Det var en sjuseters Cadillac. Bilen er behørig omtalt i Tarje Norabergs meget interessante erindringsbrev, som han sendte meg 26. september 2006. Der blir riktignok bilen identifisert som en «Ford Linkollen» (Lincoln), men dette skyldes antakelig en liten erindringsforskyvning. Den bilen Hamsun hadde før Cadillacen, var nemlig en Ford – som han hadde kjøpt allerede i 1911.

Men la meg nå overlate ordet til grandfetter Tarje (og, som vi forstår av hans erindringer, var Hamsun flere ganger på Tveitsund Turisthotell):

Det var i 1920-åra Knut Hamsun budde i heimen vår i Tveitsund, Treungen. Heimen min bar då namnet: Tveitsund Turisthotell. Eg minnest han godt: Høg og alvorleg med bart under nasa. Alle på hotellet stod som på pinnar for han, så eg skjøna nok at han ikkje var nokon vanleg mann. Dei var rett og slett redde for han. Men eg blei fort ven med han. Han lika å erte, - han kunne ikkje seie namnet mitt rett, - han kalla meg Torje, og eg protesterte: ”Nei, Tarjei heiter eg!” Likevel blei det aldri anna enn Torje i hans munn.

Han ferierte hjå oss i flere somrar, saman med familien og åleine. Han kom i ein veldig fin bil som heitte Ford Linkollen. Det var glas mellom forsætet og baksætet. Eit lite rundt hol i ruta kunne opnast for å korrespondere med den som sat bak rattet. Og det var alltid kona, Marie. Han hadde ikkje nerver til å køyre bil vart det sagt.

Det var alltid ei nervøs stemning i hotellet når han var gjest. Å forstyrre han når han sat på romet sitt og skreiv, var det visst ikkje tilgjeving for. Men når han erta meg, måtte også eg kunne erte han.

Ein gong Marie hadde køyrt han opp og reist åleine ned att til Nørholmen, nytte eg sjansen: Eg for opp i andre høgda, opna forsiktig døra og fekk fram mitt i ein ertande tone: ”Har jenta di reist ifrå deg nå?” Men i det same hadde eg mor sine armar rundt meg, så eg fekk ikkje tak i svaret hans. Men mor hugsa det: ”Der gav du meg ein god idé, Torje”. Eg er fødd i 1920 så eg var nok 4 – 5 år den gongen. Eg har ikkje peiling på korleis han har brukt dette, men det gjekk nok av og til slik at kona gjekk frå mannen sin i hans romanar.

Til jul fekk eg eit kort brev frå han. Han ynskte meg god jul og la ved ein tikrone-seddel. Det var mange pengar i den tida då ei dagløn var på ca. 2 kroner. Helsinga til meg låg i eit brev til mine foreldre.

Det virka som han likte seg på Tveitsund Turisthotell. Han kunne bu der så langt på hausten at det måtte leggjast i omnen for han. Hushjelpa vår, Kari, kom nok aldri til å gløyme det. Ho streva litt for lenge med å få det til å brenne. Dette irriterte han som sat ved bordet og skreiv. Så reiser han seg, puffar henne til side, tek frå henne både fyrstikker og det ho elles hadde i hendene, og seier: ”Slik skal du gjøre!” Elles gav han uttrykk for at han likte seg på Tveitsund Turisthotell. Maten var god og senga var så god at han skreiv til Marie og bad henne få samme slags madrasser som han låg på hjå Noraberg. Det hende også at han hadde heile familien med seg, to større gutar og to sjarmerande jenter. I tillegg hadde dei med seg ei tam kråke, som for nokre dagar blei hotellets midtpunkt. Kvar morgon kom ho skrikande inn på kjøkkenet. Det var hennes måte å be om frukost på, og til toalettet fann ho aldri vegen. Ho skeit over alt, men ingen torde seie eit ord til ein skapning som stod under ”ein så høg beskyttar”.

Det er rett at far var ein vinter på Nørholmen og hadde tilsyn med skogen hans. Det galdt nok helst hogst i skogen hans. Far kom nok seint til å gløyme den vinteren. Det var ein snøvinter, ein av dei verste. - Og då han reiste med toget tilbake til Grimstad etter juleferien, køyrde toget seg fast. Eg veit ikkje korleis far kom seg fram. I alle fall kom han to dagar seinare enn avtalen. Hamsun rasa då han kom fram. Ei slik mottaking hadde han aldri fått. Heldigvis var far av den rolege typen. Men hendinga sette sine merke. Det var nok fleire enn far som fekk oppleve Hamsun når han hadde sine utbrot. Eg tenkjer helst på familien og på han sjølv. –

Var Hamsun mjuk? Ja, kunne far fortelje, han kunne vere raus overfor dei som hadde det vondt.

Hamsun omtalte Andreas Noraberg som «Skogmand». Jo, han hadde nok greie på skog også – men han var først og fremst en vidgjeten treskjærer.

Tveitsund Turisthotell

I terapi, på kino – og noen nye teaterfunderinger

Skrivesperren fikk han ikke brutt i Tveitsund, og på nyåret 1926 drar han til hovedstaden for å gå i terapi hos Norges første privatpraktiserende psykoanalytiker, Johannes Irgens Strømme. I tillegg til terapitimene prøver han å slappe av med mindre krevende aktiviteter, blant annet kino- og teaterbesøk. Dette skriver han om i flere brev til Marie. Robert Ferguson summerer noe av dette opp slik i Gåten Knut Hamsun (Dreyer, 1988):

Han begynte å gå på kino og hadde stor glede av det, særlig likte han uhøytidelige spenningsfilmer og komedier. Sammen med hovmesteren på Victoria gikk han og så en film om en lynrask lommetyv som han syntes var «riktig interessant». En annen gang så han en barnefilm om «en Mand som rev ned alt han kom borti, endog Husvægger datt over ham». Det hele var tøv, fortalte han Marie, men han likte det, og likte enda bedre barnelatteren i salen.

Det kan virke som om den selverklærte teaterhateren Hamsun opplevde både disse kinobesøkene og en del teatervisitter som god tilleggsterapi, og han begynner sågar å sysle med noen nye teatertanker. I perioden 1895-1910 hadde han skrevet seks dramaer, og flere av dem hadde hatt suksess på utenlandske teaterscener, i særdeleshet på Moskva kunstnerteater. Derfra hadde han fått en ny henvendelse allerede i 1912, og Marie Hamsun skriver i erindringsboken Regnbuen (1953) at han gjorde seriøse forsøk på å få til noe. Mens han holdt på med det, ble sønnen Tore født - og Marie skriver:

En dag ut på sommeren brente han opp et par håndfull små papirlapper og en liten bunke manuskript i ovnen på salen. Han hadde overgitt seg, men det var ikke uten bitter strid til det siste. Fjorten år senere angret han på denne absolutte kapitulasjonen, han syslet da med tanken på å skrive noe for teatret igjen, og noen av de brente replikkene hadde vært 'ganske pussige' syntes han å huske. Det var et lystspill han hadde villet gjøre.

Under terapioppholdet i Oslo i 1926 dukker disse teaterfunderingene opp på nytt, og i flere brev til Marie skriver han om nye skuespill-planer - og han ber henne om hjelp:

Undres paa om jeg kunde gjøre et Stykke (...). Gösta Ekman sa, at han var optat af 'Livet i Vold'. Hvad tror du om et Skuespil?

I et annet brev formulerer han seg slik:

Jeg gaar og laborerer. Hadde jeg et Sujet saa tror jeg nok jeg har nogen Smaating at stikke ind i et Skuespil.

Han føyer til en del forbehold - men at planene var seriøse, kan jo de nevnte teater- og kinobesøkene tyde på. Marie sender ham et «utkast til et meget uhyggelig skinnsyke-drama i fire akter» - som Hamsun forkaster med følgende ord:

Det er bare den ene avgjørende Knute eller Klump jeg skulle ha. Resten og alle de psykologiske Broderiene tror jeg nok jeg greier.

Det ble ikke noe nytt skuespill. I stedet ble det Landstrykere (1927). Skrivesperren var endelig brutt.

Teksten er skrevet av Oddbjørn Johannessen, pensjonert amanuensis ved Universitetet i Agder.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!

Du kan lese flere av museets Hamsun-relaterte artikler HER.