Knut Hamsun og Edvard Munch
De var to av Norges største kunstnere gjennom tidene, og så å si jevngamle. De kjente hverandre gjennom store deler av livet, og forholdet dem imellom kan betegnes som både omskiftelig og komplisert. Ingen av dem var vel det man vil kalle «enkle» personligheter.
De møttes i Paris i 1894, via August Strindberg, som var en felles bekjent. På dette tidspunkt hadde de imidlertid langt mer enn bare bekjentskaper til felles. Allerede fem år tidligere hadde de begge, tilsynelatende uavhengig av hverandre, formulert sitt syn på kunsten og dens oppgave. Både i form og innhold var deres synspunkter nesten forunderlig sammenfallende.
Under et opphold i Paris-forstaden St. Cloud i 1889 skrev Edvard Munch sitt kunstneriske «manifest»:
«Der skal ikke længere males interieurer og folk som læser og kvinner som strikker. / Det skal være levende mennesker der puster og føler og lider og elsker – /Folk skal forstå det hellige ved det og de skal ta hatten af som i en kirke.» (SNL) Han formulerte det også slik: «Det var dit jeg ville. Male menneskene som de var – ikke som de så ut.»
En av hans senere utstillinger fikk tittelen Motiver fra det moderne sjeleliv.
Omtrent samtidig arbeidet Knut Hamsun med sin berømte artikkel «Fra det ubevisste sjeleliv». Han ville ha en diktning som skulle «beskjeftige seg litt mere med sjelelige tilstande enn med forlovelser og balle og landturer og ulykkeshendelser som sådanne … en diktning om de ´uforklarlige sansetilstande´ … Den nye sjeleskildring må være – mere svarende til det sinnsliv, som moderne mennesker i nutiden lever.»
I 1895 befant de seg begge i Kristiania, og var på rangel i J. Gundersens vinhandel sammen med Jappe Nilsen og Dagny Juell som var med sin ektemann og pianist Stanislav Przybyszewski. Hamsun holdt tale for pianisten. Munch tegnet en skisse av taleren, og denne skissen skulle senere bli utgangspunkt for et omstridt portrett av Hamsun.
Året etter bor Hamsun på Frøken Hammers Pensjonat på Ljan utenfor Kristiania. Han får vite at Munch skal lage en radering av ham. Forfatteren stiller seg til disposisjon, og skriver:
«Kære Munch,
Jeg haaber at slippe at komme til Byen før i Mars engang. Men du får vise deg her for mine 25-30 Lærerinder. Jeg bor hos Frk. Hammer, det er god nok Adresse. Men er du slik at du drikker, saa tag med dig Brændevin, for det eier vi ikke. Item tage du med dig meget godt Humør, for jeg arbejder og slider, saa jeg er saa grinet, at det er en Gru.
Men Cigarer har jeg af noget, som Maurer var saa snild at sende mig. Jeg er Fan gale mig glad i Maurer.
Din Knut Hamsun.
Forresten, hvornaar rejser du? Det er jo grejt, at jeg maa ind til Byen igjen om ikke altfor længe. Lad mig høre hvor lang Tid du gir mig. Brug Telefonen. Brugsanvisning: Ring op Bækkelaget. Derpaa Frk. Hammers Pensjonat. Derpaa mig.»
I stedet for denne raderingen, som ikke ble gjort, produserte Munch en kobberplate med utgangspunkt i skissen fra J. Gundersens vinhandel. Denne skissen falt åpenbart ikke i smak hos Hamsun. Den fremstår som et klassisk eksempel på at «lita tue velter stort lass». Det oppsto uenighet mellom Hamsun, Munch og et kunstblad som het «Pan». Munch befant seg i Paris, og det ble en liten brevveksling mellom ham og Hamsun:
«Adr. Cafe de la Regence.
Kjære Hamsun! Den radering jeg gjorde af Dig er antaget til Gjengivelse i Pan (Det vil sige at Bladet har kjøpt Kobberpladen).
Da du har sagt mig at det ikke generer Dig større om det udgives i Tyskland, og da Kunstbladet udgives i meget faa Exemplarer (det findes blot en Abonent i hele Norge) har jeg ikke havt nogen Betænkeligheder ved at sende ogsaa Bladet Tilbud. Det er af megen Betydning for mig pekuniært at dette sker.
Dette er blot et Udkast altsaa ikke egentlig Portræt. Jeg skal forsøge om jeg kan sende dig et Tryk.
Skriv mig til Dit Medhold!
Bedste Hilsen fra Din
E. Munch»
«Ljan, Norge, 4. Mars
Kære Munch.
For det første er det ikke nogen Radering af mig, eftersom du ikke kom og raderede mig. For det andet gør det ondt, simpelthen ondt til mig, at du spørger om dette, saa meget mer som jeg forstaar, at det er dig om at gøre.
Kære Ven, lad heller mig faa Pladen. Den er dyr, og jeg har ikke Raad til den, men ogsaa jeg skal give dig 300 Mark for den. Jeg er ikke nogen uærlig Mand, saa jeg skal redelig betale dig Pengerne, men ikke straks og ikke paa en gang. Jeg haaber at tjene lidt paa min næste Bog. Og saa bringer jeg Pladen ud af Verden.
Du træffer altid en anden Forfatter i Paris, som du kan gøre en Radering af til «Pan». Jeg er ingen Publikums-Storhed heller.
Men ialdfald skal du have Tak for godt Venskab.
Knut Hamsun.»
Ikke noe «din Knut Hamsun» her, altså. En radering havnet til slutt i kunsttidsskriftet «Pan», men noe trykk fikk Hamsun aldri. Til tross for dette skal de to ha vært på Tivoli Cirkus i år 1900 og hatt det riktig festlig sammen, blant annet ved å rope kommentarer fra losjen så selv klovnene mistet fatningen.
Men så ble det alvor. Ifølge Munch skjedde følgende:
Den 23. august 1904 var han nettopp ankommet København, og satt klokken fem om morgenen på kafé Bernina da Hamsun kom inn i lokalet. Han hadde vært på rangel, men slo seg ned. De tok et glass sammen. (Hamsun: «Hvorfor kom du ikke i bryllupet, Munch? Jeg ba deg. Fy for faen. Forresten, ja, Thomas Krag er her.») De småpratet en stund før Hamsun forlot bordet og gikk for å legge seg.
En svartskjegget mann, forfatteren Andreas Haukland, satte seg ved bordet til Munch. Han var halvfull, takket ja til et glass og ba Munch om penger. Munch ga ham tre kroner.
Samme dag, klokken syv om kvelden, satt Munch på fortauskafeen utenfor hotell Bristol på Rådhusplassen da Andreas Haukland dukket opp igjen. Nå var han full. Plutselig langet han ut et slag mot Munchs venstre øye. Flere slag fulgte. Munch fikk ikke forsvart seg. Politiet ankom.
Episoden ble behørig kommentert i avisen Politiken dagen etter. Også øvrig dansk presse harselerte over nordmennene og deres oppførsel.
Munch oppfattet det som om Hamsun sto i ledtog med Andreas Haukland. Han hevdet i brev at Hamsun, Krohg og Krag m. fl. utgjorde en slags «norsk mafia» som var ute etter ham.
Andreas Haukland forsvarte seg senere i avisen Socialdemokraten, og påsto at Munch både hadde provosert og fornærmet ham på det groveste.
Hamsun tok åpenbart Hauklands parti, og skrev i avisen Forposten: «Så er da affæren til ende. Haukland fikk førti kroner i mulkt. Nå er det så, at hver eneste mann som kjenner Haukland og Munch er overbevist om at den første ikke har slått sine slag uten at den siste har gitt ham en liten årsak. Det er i det hele tatt merkelig, hvor vondt maleren Munch har for å bevege seg omkring i denne verden uten å komme i strid med private og politi. Og han er dog en gammel statsstipendiat, et mangeårig navn på kulturbudsjettet. Det kommer vel litt an på hvem det er som blander opp ens rødvin, hvor ofte det er skjedd og om for spøk eller av ondskapsfullhet. Nå kan det jo være at Haukland ville ha tålt mye mer av en annen og ringere mann enn Edvard Munch, før han slo. Geniet og den store mester skulle i årenes løp ha lært å omgås med englelig mildhet og tålmodighet alle mennesker og tvert imot ikke sitte og erte noen forfatter på seg. Det er i grunnen derfor, vi i sin tid har understøttet ham på kulturbudsjettet. La oss se litt frukter av det!»
Også Christian Krohg tok Andreas Haukland i forsvar, i Verdens Gang: «Forfølgelsene mot hr. Haukland i anledning av den lille begivenhet har antatt uhyre og personlige dimensjoner. Det er en ren hetsjakt.»
Etter dette later det til at kontakten var brutt mellom Hamsun og Munch, men i 1940 ville quislingene ha Munch med i en komité for kunsten. De ville lage et «æresråd» hvor det var tenkt at Edvard Munch skulle sitte sammen med Knut Hamsun, Christian Sinding og Gustav Vigeland.
Knut Hamsuns sønn kom hjem til Munch og ba ham gå inn i rådet: Far ber Dem si ja, om ikke annet så for vennskaps skyld. For vennskaps skyld? svarte Munch, er Deres far noen venn av meg?
Om vennskapet var opphørt, så vitner like fullt Knut Hamsuns minneord ved Edvard Munchs bortgang om at respekten sto ved lag:
Dit Mot var stort naar Hopen stod og gapte
Og Liv og Kunst slog op sit troldske Spil.
Vi ringer nu for alt du vandt og tapte,
For alt du levet i din Ensomhet og skapte.
Vi ringer. Du vil evig være til!
Kilder:
Munch:
Stang, Ragna: Edvard Munch: mennesket og kunstneren
Bjørnstad, Ketil: Historien om Edvard Munch
Langaard, Ingrid: Edvard Munch – modningsår
Thiis, Jens: Edvard Munch og hans samtid
Stenersen, Rolf: Aksjer, kunst, kunstnere
Stenersen, Rolf: Nærbilde av et geni
https://www.historierne.com/copy-of-store-tragedier-og-spaenden
Munchmuseet: brev
Hamsun:
Hamsun, Tore: Knut Hamsun – min far
Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun
Arild Hamsun: Ni artikler om Knut Hamsun
Langslet, Lars Roar: Det skiftende spillets dikter
Store norske leksikon
Teksten er skrevet av Peter Anton Lorentzen, for Grimstad bys museer