De unges forbund – elsket og forhatt
Den politiske situasjonen i Norge
Norge hadde lenge vært en embetsmannsstat, med embetsmenn som den politiske eliten. Embedsmennene hadde studert jus eller teologi på Universitetet i Kristiania eller gått på krigsskolen i samme by. Gruppen hadde både politisk og ideologisk hegemoni.
Perioden 1859–69 var en politisk urolig periode, der liberale ideer satte stadig sterkere preg på norsk samfunnsliv. En av de sterkeste konfliktene dreide seg om maktfordelingen mellom bønder og embetsmenn i landet. Politiske partier fantes ikke, men problemet resulterte like fullt i motsetninger og klare politiske gruppedannelser både i Stortinget og i offentligheten for øvrig.
I 1859 ble Reformforeningen, med Johan Sverdrup i spissen, stiftet. Foreningen var det første forsøket på å skape et organisatorisk samarbeid mellom de liberale og bøndene. Sverdrup ble snart leder for den samlede opposisjon mot regjeringen, både i Stortinget og i folket. Opposisjonen vant stortingsvalget i 1868. I 1869 gikk de liberale (også kalt de radikale) og bondevennforeningene sammen under Sverdrups førerskap. Dermed var det skapt en venstreblokk, dog uten fast partiorganisasjon. Den nye blokken ville kjempe for å redusere embetsmennenes makt.
Tidligere hadde Stortinget vært samlet hvert tredje år. Innføringen av årlige storting i 1869 var viktig fordi Stortinget fikk større muligheter til å øve innflytelse på regjeringen og føre kontroll med hva den gjorde.
I denne perioden var Bjørnstjerne Bjørnson en av de sentrale talere og avisdebattanter. Perioden har vært kalt «den nye æra – partikampenes tid», og Bjørnson var en av de ivrigste partistifterne og kamphanene på liberalistenes side. I sin biografi om den unge Bjørnson karakteriserer Christen Collin ham som «stridvækker og forbundsstifter, som den kampivrige og vennesæle […] mer end nogen anden enkelt mand [har han] været en legemliggjørelse af de stærkeste drivkræfter i sin tids norske historie»
Også Johan Sverdrup ble i liberale kretser ansett som en svært dyktig taler. Det ble sagt at når han talte kunne ingen ense annet enn hans flammende engasjement.
Pipekonsert og slåssing
De unges forbund ble utgitt 31. september 1869. 18 dager etter utgivelsen hadde skuespillet urpremiere på Christiania Theater. Kort tid etterpå ble stykket også oppført på Dramatiska Teatern i Stockholm og på Det kongelige Theater i København.
De unges forbund er et lystspill i fem akter. Hovedpersonen i stykket er den unge, ambisiøse sakfører Stensgård, som planlegger personlig politisk kupp i en norsk småby. Det er 17. mai og stor fest i byen. Stensgård holder en flammende 17. maitale mot de kvelende makttilstander og reklamerer samtidig for sitt nye politiske parti, De Unges Forbund. I talen henger han ut småbykongen kammerherre Bratsberg, som eier byens jernverk.
Ibsen var i Egypt i forbindelse med åpningen av Suezkanalen da stykket ble satt opp på Christiania Theater. Han fikk et brev fra kona Suzannah som kunne fortelle om mottakelsen av forestillingen. Det hadde blitt både buing, mumling og slåssing i salen, skrev hun. Og det med riktighet! Premieren hadde varslet storm, og ved andre og tredje forestilling ble det både pipekonserter og direkte slåsskamp.
«Det er «Skandal» for den eine, og Fagnadverk for den andre», skrev Aasmund Olavsson Vinje i etterkant, og viste til det som førte til den sterke debatten om stykket i Norge, nemlig oppfatningen om at Ibsen hadde brukt levende modeller for sine personskildringer. Skuespillet ble oppfattet som Ibsens forsøk på å sverte de liberale og det fikk de konservative til å applaudere Ibsen og De unges forbund.
Snikmord
Ibsens kollega og liberalist Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem som følte seg truffet. Han oppfattet De unges Forbund som et angrep på seg selv og opposisjonen. Det ga han uttrykk for i et samtidig dikt til Johan Sverdrup. I diktet, som ble trykt i Norsk Folkeblad samme år, henspiller Bjørnson på at Ibsens nye stykke hadde preg av «snikmord»:
Skal Poesiens Offerlund
For Snigmord ikke fredet være,
Er det det ny, som er i gjære,
Da viger jeg i samme Stund.
Flere år senere forklarte Bjørnson at det var det han oppfattet som en svartmaling av de liberale som gjorde at han hisset seg opp over De unges forbund:
«Det var, at «De unges Forbund» søgte at gjøre vort unge Frihedsparti om til en Flok ærgjerrige Spekulanter, hvis Fædrelandskjærlighed kunde bæres bort med deres Freaseologi; og især, at fremtrædende Mænd først gjordes gjenkjendelige og saa fik falske Hjærter og sjofle Karakterer indsatte og uægte Forbund paaklistrede.»
Ibsen på sin side var mindre opptatt av politikken enn av selve karakteren Stensgård i stykket. Han uttalte en gang at hans hensikt ikke hadde vært å skildre Bjørnson, men «en opstyltet Affektant, en splittet Personlighed, i Almindelighed». I et brev til Hegel skrev han følgende:
«Den Modtagelse, «De unges Forbund» har faaet, glæder mig meget; Modstanden var jeg forberedt paa og det vilde været mig en Skuffelse om den var udebleven. Men hvad jeg ikke var forberedt paa var at Bjørnson efter Sigende har følt sig rammet af Stykket. […] Han maa dog kunne se at det ikke er ham, men hans fordærvelige og «gjennemløjede» Partikreds, der har tjent mig till Modeller.»
Det var ingen direkte korrespondanse mellom Ibsen og Bjørnson den høsten. Det var faktisk en god stund siden de hadde hatt regelmessig korrespondanse seg imellom. De to hadde falt ut med hverandre to år tidligere i forbindelse med Bjørnsons nære venn Petersens negative anmeldelse av Peer Gynt (som Bjørnson for øvrig var meget begeistret for). Tumultene rundt De unges forbund forsterket kulden mellom de to gamle vennene. De to som hadde stiftet Det norske selskab sammen ti år tidligere.
Frihetens verste fiender
Ibsen ergret seg over at både kritikerne og publikum for øvrig heftet seg ved det politisk aktuelle og ikke ved stykket i seg selv. Men han ønsket bestemt å ikke bli innblandet i «kampen». «Venner og Fiender er omtrent like gale», uttalte han.
I denne perioden hevdet Ibsen flere ganger at han holdt seg langt unna alt politisk spill. Han så med mistro på alle typer partidannelser, og mente at de representerte en fare for individet. «Liberalistene er frihedens værste fiender», skrev han i et brev til Georg Brandes i 1872. Han hevdet også at de konservative allerede var akterutseilt av historien.
Etter utgivelsen av stykket beskyldte den svenske pressemann og politiker, (Sven) Adolf Hedin, Ibsen for å være konservativ. Ibsen kjente Hedin fra sitt opphold i Stockholm sommeren 1869. Like etter utgivelsen av stykket skrev Ibsen diktet «Til min ven revolutions-taleren!» til Hedin:
De siger, jeg er bleven «konservativ».
Jeg er, hvad jeg var mit hele liv.
Jeg går ikke med på at flytte brikker.
Slå spillet overende; da har De mig sikker.
En eneste revolution jeg husker,
som ikke blev gjort af en halvheds-fusker.
Den bær for alle de senere glorien.
Jeg mener naturligvis syndflods-historien.
Dog selve den gang blev Lucifer luret;
thi Noah tog, som De ved, diktaturet.
Lad os gøre det om igen, radikalere;
men dertil kræves både mænd og talere.
I sørger for vandflom til verdensmarken.
Jeg lægger med lyst torpédo under Arken.
I slutten av stykket De unges forbund forlater den unge Stensgård byen og alt faller tilbake til sine vante former. Men Ibsens lystspill i fem akter lever videre. Totalt sett er stykket satt opp godt over 200 ganger på verdensbasis siden slåsskampene utspilte seg i Christiania Theater for drøye 150 år siden.
Kilder:
Henrik Ibsen: De unges forbund. 1869
Hemmer, Bjørn: Ibsen: Kunstnerens vei. 2003
Collin, Christen: Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom. 1923.
Henrik Ibsens skrifter: https://www.ibsen.uio.no/
Ibsen stage: https://ibsenstage.hf.uio.no/
Store Norske leksikon: https://snl.no
Stortinget: https://www.stortinget.no
Teksten er skrevet av Therese Strupstad Hagen, formidlingsansvarlig ved Grimstad bys museer.
Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.
Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!
Du kan lese flere Ibsen-relaterte artikler HER.