Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Kontakt oss Åpningstider og billetter Hva skjer?    
   

Henrik Ibsens fjellvandring i 1862

Henrik Ibsen foretok sitt livs lengste fjellvandring sommeren 1862. Det hele begynte med et brev.

Henrik Ibsen foretok flere vandringer i Norge i sine yngre år. Fotografiet er av Ibsen på 1860-tallet. Foto: Fratelli D'Alessandri. Eier: Oslo Museum.

Søknad om reisestipend

Den 14. mars 1862 satte Henrik Ibsen seg ned og forfattet en søknad til Det akademiske kollegium ved Universitetet. Hans intensjon var å legge ut på en vitenskapelig reise til Vestlandet for å samle inn folkeviser og sagn etter modell av Asbjørnsen og Moe. Han mente at disse distriktene kunne ha uoppdagede folkeminner. Brevet lød som følger:

 

Til det akademiske Collegium!

Herved tillader jeg mig ærbødigst at ansøge det høje Collegium om, af de til videnskabelige Rejer i Norge bevilgede Midler, at maatte erholde et Stipendium, stort 120 Sp., for i et Tidsrum af 2 Sommermaaneder at foretage en Rejse i det ydre Hardanger samt i Distrikterne omkring Sognefjorden, videre nordover til Molde og tilbage gjennem Romsdalen, i det Øjemed at samle og optegne, hvad der af Folkeviser samt af ældre og yngre Sagn endnu maatte være at forefinde. Nogen mere detaljeret Rejseplan vil det paa Forhaand være umuligt at fremlægge, da de paa ethvert Sted under Rejsen indvundne Oplysninger og Erfaringer naturligvis maa komme til at øve overvejende Indflydelse paa den videre Fortsættelse af Undersøgelsernes Retning. Min Agt er det imidlertid, saafremt mit Andragende indvilges, fornemmelig at undersøge de ydre Sødistrikter, der, i det af mig antydede Øjemed, hidindtil mindst har været paaagtede.

 

Holmen skysstasjon på Tretten 1907. Her overnattet Ibsen på sin vandring i 1862. Foto: K. Knudsen. Eier: Statens vegvesen.

Reisen begynner

Lykkelig var han da stipendet ble innvilget, og i slutten av juni pakket han reisesekken og gjorde seg klar. I søknaden hadde han oppgitt at han ikke hadde noen detaljert reiseplan, og reisen gikk da heller ikke i retning av Vestlandet med det første. Den begynte om bord på et tog på den nyåpnede jernbanen fra Christiania til Eidsvoll. Den 34 år gamle Henrik Ibsen må ha vært spent på turen, for om bord på toget måtte han styrke seg med et krus rostockerøl, betrodde han dagboken. Fra Eidsvoll gikk ferden videre med hjuldamperen «Dronningen» som tok ham helt til Lillehammer etter de obligatoriske stoppene underveis. I Lillehammer innlosjerte han seg på Fredriks hotell. Først dagen etter begynte han sin vandring til fots.

Andreas Isachsen var med Henrik Ibsen på den første delen av fotturen. Foto: Hans Krum. Eier: Oslo museum.

Reisefølge #1

De første dagene med vandring tilbakela Henrik Ibsen i følge med sin gode venn skuespiller Andreas Isachsen som Ibsen hadde kjent siden grimstadtiden. De slo følge fra Moshus til Skard i nærheten av Vågå. Der skilte kameratene lag. I Vågå ble Ibsen liggende værfast. Et forrykende uvær overrasket dikteren, og deprimert over å være alene og ikke kunne komme seg videre, trøstet han seg med å notere ned i dagboken alt det som hadde skjedd så langt og de folkeminnene som han hadde samlet inn.

Listad skysstasjon i Sør-Fron hvor Ibsen overnattet på sin fottur. Fotograf: ukjent.

Reisefølge #2

Men det hele skulle snu ganske fort. I Lom fikk han bo på prestegården hos presten Julius Aars. Der var det også andre innlosjerende. Da det viste seg at flere som var til stede under middagen, også hadde til hensikt å komme seg over Sognefjellet, endret Ibsen sine planer og slo seg sammen med reisefølget. Den 4. juli satte de av sted: den katolske presten Christopher Holfeldt-Houen fra Arendal som hadde konvertert som 24-åring og var utdannet prest fra Roma, den juridiske kandidaten Ludvig Mariboe Benjamin Aubert som var 10 år yngre enn Ibsen og Henrik Ibsen selv. Den første reisedagen gikk gjennom Bøverdalen.

Grytidlig dagen etter begynte selve passeringen av Sognefjellet. Ibsen måtte ha vært et syn der han etter siste mote gikk med avklippede bukser etter inspirasjon fra telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen og hans sønn Yngvar Nielsen. Ibsen og Isachsen hadde møtt dem på skysstasjonen ved Tretten. De gikk i knebukser som var siste mote blant fjellvandrere.

Men disse kortbuksene må ha blitt en kald affære for Ibsen. Midt på fjellet ble følget overmannet av et forrykende uvær, og de måtte søke ly i en forlatt steinhytte. Etter 16 timers strevsom vandring kom de endelig ned til Skjolden ved Lustrafjorden, sent, sent på kvelden.

 

Videre til Møre

Ibsen og hans reisefølge la ikke av den grunn inn noen hvilepauser, men reiste videre allerede dagen etter med dampskip. Men ved Vadheim skilte de lag – Holfeldt-Houen og Aubert skulle sørover til Bergen, mens Ibsen la i vei nordover til Sunnfjord og Nordfjord. Her stoppet Ibsen å føre dagbok, og det vi vet om reisen videre på Møre og hjemturen til Kristiania via Gudbrandsdalen har vi kunnskap om fra andre enn Ibsen selv.

 

Resultatet av turen

Det ble ikke mange nye folkeminneopptegnelser fra Ibsen på denne turen. Året etter fikk han innvilget et nytt reisestipend til en reise i Trøndelag. Denne turen ble det aldri noe av. I stedet dro han til Italia og begynte arbeidet med Brand og Peer Gynt. Disse verkene hadde sitt utspring fra vandrerturen sommeren 1862, og viser på sitt eget vis at Ibsen var mer dikter enn folkeminnegransker.

 

Kilder:

Henrik Ibsens skrifter (ibsen.uio.no)

Einar Østvedt: Med Henrik Ibsen i fjellheimen, Oluf Rasmussens forlag, Oslo, 1967

 

Teksten er skrevet av Anita Estensen, leder av Grimstad bys museer