Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Åpningstider og billetter Opplevelser med guide    
   

Når leken tar slutt i et dukkehjem

Noras siste replikk i Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem er «Farvel» idet hun forlater huset og familien. Tilbake synker den fortvilede ektemann Helmer sammen når han hører døren slår igjen bak henne.

Manuskriptet til "Et dukkehjem" er tatt inn på UNESCOS Memory of the World-register.

Dette er slutningen på Ibsens skuespill fra 1879 slik vi kjenner den. Den sterke Nora tar skjebnen i egne hender og setter ut i live det som hun mener er best for seg selv og forlater mann og barn. Men dette er bare én av to slutninger av skuespillet. Og den andre har eksistert helt siden de første oppføringene av skuespillet. I 1880 skrev nemlig Henrik Ibsen en alternativ slutning hvor Nora blir hos sin mann. Hvordan kunne det ha seg? Og hvorfor gjorde han det?

Juletreet bæres inn til Nora og Helmer. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum.

Et dukkehjem utspiller seg på den tiden av året som skal være uten konflikter og uenigheter, hvor vi finner sammen i ren familiehygge – nemlig julen. Nora entrer scenen i første akt med nyinnkjøpte julegaver til mann og barn, og har unnet seg en lettsindighet i form av makroner som hun putter i munnen i skjul. Juletreet er kjøpt inn og skal snart pyntes, og Nora ser fram til den første julen hvor hennes hemmelighet ikke lenger skal kaste skygger over feiringen.

Men slik går det ikke. Hemmeligheten rulles opp, og ektemannen Helmer som er reddet fra døden, er uforsonlig. Hun har tatt opp et lån ved å forfalske sin døende fars underskrift og brukt pengene på kurbad for sin mann og på den måten reddet ham. Men for ham er ære viktigere enn hennes kjærlighetshandling.

Suzannah Thoresen Ibsen ble gift med Henrik Ibsen i 1858. Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum

En anekdote skal ha det til at Henrik Ibsen opprinnelig skrev en annen slutning hvor Nora ble hos sin mann. Da hans kone Suzannah Ibsen fikk lese denne slutningen, var hun lite fornøyd. Hun ba ham om å endre den. «Nora går», sa Suzannah bestemt. «Nora blir», repliserte Henrik. Ektefellene lot uenigheten om slutningen på skuespillet trekke ut i flere uker, før Suzannah satte punktum med følgende replikk: «Enten går Nora, eller også går jeg». Det avgjorde saken.

Et dukkehjem hadde urpremiere ved Det kongelige Theater i København søndag 21. desember 1879 med kongefamilien til stede. Kort tid senere ble stykket satt opp i Stockholm og Kristiania (januar 1880) og i Helsinki (februar 1880). Påfølgende oppføringer fant sted i både Norge og Danmark i månedene som fulgte. Ved alle scenene var det Ibsens originale slutning som ble brukt.

Betty Hennings spilte Nora i uroppføringen i desember 1879.

Den offisielle utgivelsesdatoen for Et dukkehjem var den 4. desember 1879. Den ble umiddelbart en salgssuksess, og forlaget kom med et nytt opplag allerede 16 dager senere. Interessen var også stor i Tyskland, og i desember samme år forelå den tyske oversettelsen til Wilhelm Lange. På dette tidspunktet hadde Norge inngått en konvensjon med Danmark som ga forfattere juridisk beskyttelse, både økonomisk og opphavsrettslig. En tilsvarende avtale forelå ikke med Tyskland. Dermed var det fritt fram for teatrene og forlagene i Tyskland å gjøre hva de ville med skuespillene til Ibsen. Og det gjorde de.

Da stykket ble satt opp i Tyskland de første gangene, skjedde det med endret slutning. Både byteatrene i Flensburg og i Kiel (premiere 6. februar og 24. februar 1880) brukte alternativ slutning. Flere andre oppsetninger i Tyskland fulgte den samme linjen. Ibsen var maktesløs og måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe inn.

 

Det første opplaget av "Et dukkehjem" kom ut i 8000 eksemplarer og ble revet vekk på 16 dager. Eier: Telemark Museum.

Henrik Ibsen ga uttrykk for denne fortvilelsen i et brev den 17. februar 1880 til redaktøren for det danske Nationaltidende:

 

Herr ​redaktør!

I Deres ærede blads no 1360 har jeg læst ​en korrespondance fra Flensborg, hvoraf jeg erfarer at ​«Et dukkehjem», på tysk «Nora», er bleven opført dersteds, samt at ​stykkets slutning ved opførelsen er bleven forandret – angivelig efter pålæg fra mig.

Dette sidste er aldeles ​uefterretteligt. Straks efter at «Nora» var udkommet erholdt jeg fra min oversætter og ​forretningsfører ligeoverfor de nordtyske theatre, herr Wilhelm Lange i Berlin, ​en meddelelse om at han havde grunde til at befrygte, at der ​vilde udkomme en anden oversættelse eller «bearbejdelse» af stykket med forandret slutning, og at denne rimeligvis vilde blive foretrukket ved adskillige nordtyske theatre.

For at forebygge en sådan mulighed sendte jeg ham til afbenyttelse i nødsfald ​et udkast til en ændring, ifølge hvilken Nora ikke kommer ud af huset men af Helmer tvinges hen i døren til børnenes sovekammer; her veksles et par replikker, Nora synker sammen ved døren og tæppet falder.

Denne forandring har jeg til min oversætter selv betegnet som «en barbarisk voldshandling» imod stykket. Det er altså aldeles imod mit ønske, når der gøres brug af den; men jeg nærer det håb, at den ikke vil blive benyttet ved ret mange tyske theatre.

Så længe der ikke afsluttes nogen ​literær konvention mellem Tyskland og de skandinaviske lande, er vi nordiske forfattere aldeles retløse hernede, ligesom jo de tyske forfattere er det hos os. ​Vore dramatiske arbejder er derfor her jævnlig udsatte for voldelig medfart både af oversættere og af direktører, regissører og skuespillere ved de mindre theatre. Men truer noget sådant for mit vedkommende, så foretrækker jeg, belært af tidligere erfaringer, at øve voldshandlingen selv, istedet for at ​overantvorde mine arbejder til behandling og «bearbejdelse» af mindre varsomme og mindre kyndige hænder.

Ærbødigst
Henrik Ibsen

 

Den alternative slutningen ble skrevet på tysk.

Så, hvordan lyder den alternative slutningen som Henrik Ibsen motvillig skrev og kalte en «barbarisk handling»? Henrik Ibsen skrev den på tysk, men jeg har for leserens skyld oversatt den til norsk:

 

(…)

Nora: At en sameksistens mellom oss kan bli et ekteskap. Ha det (vil gå)

Helmer: Vel da – gå! (tar henne i armen). Men først bør du gå til dine barn og se dem for siste gang!

Nora: Slipp meg. Jeg vil ikke se dem! Jeg kan ikke!

Helmer: (trekker henne mot døren til venstre) Du burde se dem! (åpner døren og sier lavt) Ser du? Der sover de så bekymringsløst og rolig. I morgen når de våkner og roper etter sin mor, da er de – morløse!

Nora: (skjelvende) Morløse – !

Helmer: Som du ble.

Nora: Morløs! (kjemper innvendig, slipper reisevesken og sier) Å, jeg synder mot meg selv, men jeg kan ikke forlate dem. (synker halvveis ned foran døren).

Helmer: (glad men stille) Nora!

Teppet faller.

 

 

Kilder:

Henrik Ibsen: Et dukkehjem (1879)

Johannes Møllehave: Replikker og pointer. Noter og anekdoter fra humorens depoter (1984), s. 94-95

Henrik Ibsens skrifter: https://www.ibsen.uio.no/

Ibsen stage: https://ibsenstage.hf.uio.no/

Nasjonalbiblioteket: https://www.nb.no/search

 

 

Teksten er skrevet av Anita Estensen, leder av Grimstad bys museer