Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Hva skjer? Åpningstider Kontakt oss    
   

Andre sider på gbm.no

nb-NO (nb-NO)

Ibsen, Et dukkehjem og ytringsfriheten

2.- 8. mars feires kunstnerisk ytringsfrihet gjennom initiativet FRI KUNST 2020. Aust-Agder museum og arkiv stiller seg bak initiativet. FRI KUNST 2020 er et nettverk av kunstnere, kunst- og kulturinstitusjoner og -organisasjoner. Vi står sammen for å bidra til at kunstnere og kunstinstitusjoner – i alle land – skal kunne skape og utøve sin kunst fritt, uten trusler og forfølgelse. Dette er en grunnleggende rettighet og forutsetning for et fritt og demokratisk samfunn. I anledning feiringen av kunstnerisk ytringsfrihet ønsker vi å sette fokus på vår egen dikter, Henrik Ibsen, og hans verk Et dukkehjem. Helt siden stykket kom ut har det blitt oppfattet som kontroversielt. Oppsetninger og fortolkninger av stykket har vært med på å sette kunstnerisk ytringsfrihet på agendaen ved flere anledninger. I dag er manuskriptet til Et dukkehjem ett av de norske dokumentene på UNESCOS Memory of the World-register og en del av Norges dokumentarv.

På kinesisk er feminisme oppkalt etter Ibsens Nora og heter nuola zhuyi - direkte oversatt «noraisme».

Et dukkehjem hadde premiere på  Det kongelige Teater i København 21. desember 1879. Stykket var en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet. Hovedkarakteren Nora forlater sin ektemann på leting etter seg selv, etter å ha innsett at han ikke var den edle personen hun hadde trodd. Hennes rolle i ekteskapet var som en dukke, hennes hjem et dukkehjem og hennes ektemann Torvald refererer stadig til henne som hans lille "lerkefugl" eller "ekorn". Hun får ikke engang ha en nøkkel postkassen. Når hun så blir utpresset på grunn av en forbrytelse hun gjorde for å redde sin manns liv (hun forfalsket sin fars signatur på et gjeldsbrev) vil hennes mann sende henne bort. Hans eneste bekymring er hans eget rykte, selv om det var kjærligheten til ham som drev henne til det.

Et dukkehjem skapte furore da det utkom. I Tyskland nektet skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe å fremføre stykket som skrevet, og erklærte: "Jeg ville aldri forlate mine barn!" Siden dramatikernes ønsker ikke var beskyttet av opphavsrett, besluttet Ibsen å unngå faren for å bli skrevet om av en annen dramatiker ved å selv begå det han kalte en "barbarisk voldshandling" på skuespillet sitt ved å gi det en alternativ avslutning der Nora ikke forlot mannen.  

I et åpent brev til den danske avisen Nationaltidende, datert 17. februar 1880, skrev Ibsen om den alternative versjonen (språket er modernisert) : Straks efter at «Nora» var utkommet mottok jeg fra min oversetter og forretningsfører for de nordtyske teatre, herr Wilhelm Lange i Berlin, en meddelelse om at han hadde grunner til å frykte at det ville utkomme en annen oversettelse eller «bearbeidelse» av stykket med forandret slutning, og at denne rimeligvis ville bli foretrukket ved adskillige nordtyske teatre. For å forebygge en slik mulighet, sendte jeg min oversetter og forretningsfører til benyttelse i nødsfall et utkast til endring, ifølge hvilken Nora ikke kommer ut av huset, men av Helmer tvinges inn i døren til barnas sovekammer; her veksles et par replikker, Nora synker sammen ved døren og teppet faller. Denne forandring har jeg selv til min oversetter betegnet som en «barbarisk voldshandling» imot stykket. Det er altså aldeles imot mitt ønske, når der gjøres bruk av den; men jeg nærer det håp, at den ikke vil bli benyttet ved mange tyske teatre.

En produksjon av denne versjonen åpnet i Flensburg i februar 1880. Denne versjonen ble også spilt i Hamburg, Dresden, Hannover og Berlin, selv om Niemann-Raabe til slutt gjenopprettet den opprinnelige avslutningen i kjølvannet av protester og mangel på suksess.

Også i Storbritannia ble stykket satt opp i en tilpasset versjon, omskrevet av Henry Arthur Jones og Henry Herman. Denne tilpasningen fikk navnet Breaking a Butterfly, og ble produsert på Princess Theatre i London 3. mars 1884. Mot midten av handlingen ble Ibsen «kastet til fiskene», og Nora ble frelst fra selvmord, opprør, flukt og udødelighet ved at en trofast gammel kontorist stjal hennes skjebnesvangre brev fra Krogstads skrivebord. Gardinen falt på et lykkelig hjem. Henry Arthur Jones uttalte senere: A rough translation from the German version of A Doll's House was put into my hands, and I was told that if it could be turned into a sympathetic play, a ready opening would be found for it on the London boards.

Omkring ti år etter de første oppførelsene ble Ibsen bedt om å godkjenne en italiensk versjon av den alternative slutten. Denne gangen nektet han, og skrev: Jeg kan næsten sige, at netop for slutningsscenens skyld er det hele stykke skrevet.

Helt siden Et Dukkehjem ble utgitt har stykkets motiv vært omstridt og kontroversielt. Stykket er fortsatt en brannfakkel den dag i dag, og brukes aktivt i for eksempel kvinnekamp verden over. På kinesisk er feminisme oppkalt etter Ibsens Nora og heter nuola zhuyi - direkte oversatt «noraisme».

Ibsen inspirerer og provoserer fortsatt. Et dukkehjem har inspirert kvinner og menn over hele verden til å engasjere seg i eget liv og i det som skjer rundt dem og har ved flere anledninger satt kunstnerisk ytringsfrihet på dagsordenen. Da stykket ble spilt på et kvinneuniversitet i Kina på 1920-tallet endte det med at flere studenter ble drept av politiet. Og for bare noen år siden ble en arrestasjon i Zimbabwe satt i sammenheng med at Et dukkehjem ble satt opp i Malawi for å tematisere korrupsjon.

I møtet mellom stykket og de samfunnspolitiske forhold der det spilles, oppstår det en dialog. Lokale forhold preger oppsetningen, men stykket virker også inn på samfunnet og har inspirert til både kvinnekamp og sosialt opprør. 

Henrik Ibsens kunstneriske frihet ble satt på prøve da Et dukkehjem skulle settes opp på verdens teaterscener i dramatikerens samtid. I dag er kunstnerisk frihet stadig mer utsatt og truet i verden. Nettverket FRI KUNSTS mål er

  • Å handle aktivt og solidarisk når kunstnere utsettes for sensur, forfølgelse og trakassering
  • Å bidra til økt oppmerksomhet og bevissthet i samfunnet om å ivareta den kunstneriske ytringsfriheten
  • Å bevare kunstens autonomi - gjennom forsvar av «armlengdes avstand»-prinsippet i kunst- og kulturforvaltningen.

Museet vil samtidig benytte anledningen til å gratulere alle verdens kvinner med kvinnedagen 8. mars. Det til tross for at Ibsen selv ikke så på seg selv som en kvinnesaksmann, men snarere en menneskesaksmann. Se bare på talen han holdt under Norsk Kvindesaksforenings fest i Kristiania 26. mai 1898 (på trykk i Morgenbladet 27. mai 1898):

Jeg er ikke Medlem af ​Kvindesagsforeningen. Alt, hvad jeg har digtet, har ikke været ud af nogen bevidst Tendens. Jeg har været mere Digter, mindre Social‐Filosof, end man i Almindelighed synes tilbøielig til at tro. Jeg takker for Skaalen, men maa fralægge mig den Ære bevidst at skulle have virket for Kvindesagen. Jeg er ikke engang paa det Rene med, hvad Kvindesag egentlig er. For mig har det staaet som en Menneskesag. Og læser man mine Bøger opmærksomt, vil man forstaa det. Det er nok ønskeligt at løse Kvindespørgsmaalet, saadan ved Siden af; men det har ikke været hele Hensigten. Min Opgave har været Menneskeskildring. Men vistnok er det saa, at naar den er nogenlunde rammende, saa lægger Læseren sine egne Følelser og Stemninger ind. Man tilskriver Digteren det; men nei, det er ikke saa; man digter det smukt og fint om, hver efter sin Personlighed. Ikke alene de, som skriver, ogsaa de, som læser, digter; de er meddigtende; de er mangen Gang mere poesifulde end Digteren selv.

Jeg vil tillade mig med Modification at takke for den Skaal, som er rettet til mig. Thi det ser jeg jo, at Kvinderne har en stor Opgave paa ​de særlige Omraader, som denne Forening virker for. Jeg vil udbringe en Takkeskaal til Kvindesagsforeningen og ønske den Held og Fremgang.

For mig har det ​altid staaet som en Opgave at løfte Landet og give Folket et høiere Stade. Under dette gjør sig to Faktorer gjældende: det staar til ​Mødrene ved anstrengt og langsomt Arbeide at vække en bevidst Følelse af Kultur og Disciplin. Dette maa skabes i Menneskene, før man kan hæve Folket videre. Det er Kvinderne, som skal løse Menneskespørgsmaalet. Som Mødre skal de det. Og kun da kan de det. Heri ligger en stor Opgave for Kvinderne. Tak og Skaal for Kvindesagsforeningen!

Ønsker du å oppleve Ibsen-museet i Grimstad? Kjøp billett her!