Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her | Ikke vis denne meldingen igjen
Kontakt oss Åpningstider og billetter Hva skjer?    

De eksotiske instrumentene i bysamlingen

I samlingene til Grimstad bys museer finnes et stort spenn av gjenstander, donert av byens borgere, noen mer eksotiske enn andre. Blant de sistnevnte finnes en samling gjenstander med sin opprinnelse langt fra Grimstad. Hvordan endte de her?

Museene i Grimstad het i starten, som sikkert mange vet, Ibsenhuset og Grimstad bymuseum. I Bymuseets gamle samlinger finnes det et stort spenn av gjenstander, innimellom har det kommet noen virkelige «eksotika» inn, gjerne fra Grimstad-borgere som har reist ut i verden og tatt med seg disse tingene tilbake som suvenirer. Flere har ønsket å donere dem til museet i hjembyen etter sin død, eller deres etterkommere har ønsket det. På denne måten har museet også mottatt en liten samling instrumenter med sin opprinnelse helt andre steder i verden.

Blant museets eksotiske instrumenter finner vi en spydfele fra Sulawesi, Indonesia. Foto: Julia Holme Dammann.
..og en Valiha fra Madagaskar. Foto: Julia Holme Dammann.

Flere av instrumentene kommer imidlertid fra to spesifikke givere, Mathilde og Ole Arnesen, og særlig ett av disse vil vi trekke frem her.

Ole Arnesen fra Klepp i Fjære dro til sjøs, og kom til portugisisk Øst-Afrika, som det den gang het, i 1904. Der gikk han på land og jobbet med å reparere skip og bygge hus. I 1905 dro han til Kenya, og ble en av de første av hundre «settlers» (nybyggere) der. Her etablerte han en stor farm, med jordbruk, samt hogst og sagbruk for sedertrær som vokste på eiendommen. Farmen var på hele 5500 acres, med over 1000 ansatte. Ole Arnesen giftet seg med Mathilde, som hadde jobbet som røntgensykepleier på sykehuset i Arendal. Etter hvert bygget de også hus i Grimstad, som vi må anta er hvordan de kom til å donere disse gjenstandene til Museet i Grimstad.

Av instrumenter Mathilde og Ole Arnesen donerte til museet fra sin tid i Kenya, er en tromme trukket med kamelskinn, en utskåret «klapper» av bambus, men også et sjeldent instrument som har sin kulturhistoriske bakgrunn fra India snarere enn Afrika.

Strengeinstrumentet ‘Taus’ eller ‘Mayuri Veena’. Foto: Julia Holme Dammann,

Instrumentet er utskåret som en påfugl, hvor det strekker seg en hals med strenger bakover fra kroppen. Påfuglens kropp danner resonanskammeret til instrumentet, og det har flere strenger, resonansstrenger i tillegg til overstrenger/melodistrenger. Dette er noe flere indiske instrumenter har, men det er sjeldnere i Vesten – den norske hardingfela har imidlertid 4-5 resonansstrenger. Dette instrumentet har imidlertid mange flere strenger – instrumentet på Grimstad Bys museer har 17 resonansstrenger, og 5 melodistrenger. Det spilles med en tilhørende bue; en hånd plukker strengene mens den andre styrer buen.

Instrumentet ser ut til å ha vært noe mystisk, også for tidligere museumsansatte, for det har blitt gitt ulike navn av ulike personer, bl.a. «indisk scrond med bue». Etter å ha undersøkt nærmere, mener vi imidlertid at dette er et instrument som kalles taus (persisk) eller Mayuri Veena (hindi) i India. Begge navnene er avledet av ordet for påfugl - mayur er Hindi for påfugl, mens taus kommer av det persiske ordet for påfugl. Instrumentet skal ha blitt oppfunnet i Punjab-regionen i India på 1600-tallet, av Guru Hargobind (1595-1644), Sikhenes sjette guru. Påfuglen knyttes også til Sarasvati, gudinne for kunnskap og visdom, kunst, musikk og litteratur, i hinduismen. Hun avbildes gjerne sammen med en påfugl og med et strengeinstrument i hendene.

Metropolitan Museum of Art har også et instrument av denne typen i samlingene. De skriver på sine hjemmesider at instrumentet var populært ved 1800-talls hoff i India. Det ble spilt som akkompagnement til populære religiøse sanger. Etter 1800-tallet ble det imidlertid mindre populært, og ble nesten glemt frem til nyere tid, hvor det er funnet frem igjen av enkelte musikere i Punjab.

Noen eksemplarer har vært rikt dekorert, både med overflatemaling og ved å sette inn en «hale» av ekte påfuglfjær. Instrumentet hos Grimstad Bys museer mangler disse fjærene, men har en åpning som kan ha vært tiltenkt å sette inn slike.

Så hvorfor endte et indisk praktinstrument opp hos Ole Arnesen? Forklaringen finnes i gaveprotokollene til Grimstad Bys museer. Vi vet at Ole og Mathilde Arnesen også donerte noen rikt dekorerte møbler fra farmen sin til museet. Disse er oppgitt å være laget av en indisk snekker i Kenya. Trolig var denne snekkeren ansatt av ekteparet Arnesen på farmen i Kenya. Kanskje var det flere indere eller folk med indisk bakgrunn som var ansatt her, men man kan og godt tenke seg at det var denne snekkeren som lagde instrumentet, enten for egen fritidsbruk, eller som en gave til herr og fru Arnesen. Dermed endte dette spesielle instrumentet til sist opp på museum i Grimstad.  

 

Artikkelen er skrevet av Julia Holme Dammann, prosjektmedarbeider ved Grimstad bys museer.

 

Kilder:

«De sover med pistolen på nattbordet», Agderposten, 17.08.1963/24.08.1963

https://www.metmuseum.org/art/collection/search/500709 Lest: 15.10.2020

«Musical Instruments in the Metropolitan Museum», The Metropolitan Museum of Art Bulletin (1978), vol. XXXV, s. 14-15, ill.

https://en.wikipedia.org/wiki/Taus_(instrument) Red.: 14.03.2020, Lest: 16.10.2020

Jacobsen, Knut A.: Sarasvati i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. oktober 2020 fra https://snl.no/Sarasvati

https://en.wikipedia.org/wiki/Sympathetic_string - om resonansstrenger. Red.: 17.03.2019, Lest: 19.10.2020