En 100 år gammel omvisning i Grimstad Bymuseum

Kemner Knutson hadde såpass mange «hatter» i Grimstads offentlige liv, så det er på sin plass med noen innledende passasjer om ham og hans roller i Grimstad-samfunnet:

Karl O. Knutson

Han var født i 1865 i Fjære, og døde i 1929 i Grimstad. Knutson var sentral både som initiativtaker for Selskapet for Grimstad bys vel og som arbeidende styreformann i Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum. Når Knutson første hadde bestemt seg for noe, kunne ingen stagge ham. Hans enerådighet ved stiftelsen av Selskapet for Grimstad bys vel er godt redegjort for av Reidar Marmøy i sin byhistorie:

For byens dynamiske og til dels omstridte kemner var saken ganske enkel. Når han hadde bestemt seg for å stifte et byselskap, så eksisterte det fra samme stund. Dette var for ham den reelle side av saken, resten var enten formaliteter eller praktiske ordninger.

«Rollelista» hans er lang: formann i Ungdomslaget i Grimstad, det samme i Grimstad Totalavholdsforening, samt involvert i opprettelsen av Grimstad Nøkterhets-Kaffehus, kemner fra 1902 og bystyremedlem for Ædruelighedspartiet fra 1916. I avisa introduseres han i ærbødige ordelag, og noen kritisk journalistikk var vel heller ikke ønskelig for den lokale avisa den gang:

Takket være stifteren og museets utrættelige forkjæmper hr. kæmner Karl O. Knutson er Grimstadmuseet allerede nu fordelagtig kjendt, ikke bare blandt autoriteter her i landet, men ogsaa i utlandet. Saaledes har det været omtalt i flere utenlandske tidsskrifter.

Bymuseet anno 1923

Etableringen av Ibsenhuset og Grimstad bymuseum må vel sies å være en del av den andre museumsbølgen i Norge, da lokale entusiaster mente at hjemstedet skulle ha et museum for å vise fram lokal kultur, men også for å vise nasjonale og internasjonale tilknytninger. Grimstad skulle settes på kartet, og med Ibsens apotek aller helst på verdenskartet. Men i reportasjen fra 1923 er det bymuseet som er tema, med flere nylagete utstillinger.

Bymuseet skriver sig fra jubilæumsaaret 1916, fortæller hr. Knutson, da det samtidig med det restaurerte Ibsenapotek blev aapnet av daværende statsraad Løvland. Museet er saaledes av forholdsvis ny dato. Hadde man begyndt at samle til et bymuseum før, f.eks. for bare 30 a 40 aar siden vilde mangt og meget ha været reddet av det som siden er spredt for alle vinde.

I Grimstad som i andre byer og bygder, var det regnet som et problem at omreisende oppkjøpere kom og kjøpte opp gjenstander av alle slag, ikke minst bygdekunst og lokalt kunsthåndverk.

Folk har hat det utrolig travelt med at bli av med sine gamle ting – som regel for en slik og ingenting. Selv efterat vi har faat museet er der dem som foretrækker at sælge til omstreifende opkjøpere, istedetfor til museet. Der tjenes neppe noget paa det. Hr. Knutson lægger specielt eftertryk paa den sidste sætning.

Knutson fortsetter sin omvisning med noen betraktninger om potensialet for å få inn gaver til museet. Knutson er «barn av sin tid» og ser det tydelig som en selvfølge at inntak til samlingene aller helst bør bestå av gamle gjenstander og pene gjenstander.   

Av gammelt synes det forresten snart at være bundskrapet i by og paa land, fortsætter han. Enkelte familier sitter selvfølgelig inde med mange pene ting, f.eks. familiesmykker som de med veneration holder på. Der er dog dem som skriftlig bestemmer at efter deres død skal dette og hint møbel, smykke, billeder, bøker eller lignende gaa til museet.

Utbedringer av museumsbygget

Ibsenhuset ble først fredet i 1925 (vedtaksfredning) og i årene før dette gjorde man flere utbedringer og mindre ombygginger.

«Ingen anden vil som bymuseet kunne opretholde Grimstadslægternes tradition hos det store publikum – netop fordi det har noget at vise frem», fortsetter Knutson om gjenstandsinnsamlingen. Journalisten skifter tema:

                -Og nu er der jo foretat utbedringer, spør vi.

                -Jo, Ibsengaarden har i det sidste par aar undergaat betydelige istandsætt og er saaledes mer skikket for sin bestemmelse som opbevaringssted for bymuseets samlinger.

                Det gamle raatne tak er blit fjernet. Nyt tak med paalagte jernplater og ovenpaa disse de gamle taksten gjør taket motstandsdygtig baade for ild og vand. Den med huset sammenbyggede store bod er blit indredet til museumsrum, likesom der i husets loftsetage er indrettet til vagtmesterbolig med utgang til Arendalsveien.

Vaktmesterbolig – eller pedellens bolig – var en vanlig ordning ved mindre museer. Pedellen hadde ansvar for enkelt vedlikehold, samt å åpne museet for besøkende, mot et billig leieforhold i museets lokaler.

Vaktmesterboligen ble etter hvert museets kontorlokaler, og den nye utgangen mot Arendalsveien er fremdeles personalinngang. Knutson informerer journalisten i «Adressa» om at konservator Midtun ved Norsk Folkemuseum er rådspurt om malingen i utstillingsværelsene. Dette må være Gisle Midttun (1881-1940), som var ansatt ved folkemuseet i en mannsalder, fra 1910 til 1940.

Knutson forteller også at det pr. 1923 er 16 utstillingsrom, men at plassen snart er for liten pga. forøkningene av gjenstandssamlingene.

Foreløpig avslutning

Ellers går Knutson gjennom rom for rom og forteller om utvalgte gjenstander. Journalisten noterer samvittighetsfullt ned opplysningene og «Adressa» setter av to mindre spalter til noe som engasjerer Knutson på det sterkeste, nemlig fornminner i området. Selv om ikke journalisten stiller kritiske spørsmål, vet vi av avisene fra samme tid at dette fra Knutson sin side må regnes å være et debattinnlegg i en betent og mye diskutert sak for 100 år siden. Dette kommer det en egen liten artikkel om seinere denne våren 2023.

Teksten er skrevet av Olav Haugsevje, Aust-Agder museum og arkivs koordinator for minneinnsamling og muntlig samtidsdokumentasjon. 

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!

Du finner flere artikler HER.