Flaskefor

I denne kassen fantes flere flasker med ulikt innhold, hovedsakelig ulike typer brennevin, som rom, konjakk, curacao osv. Det kunne også være noen få enkle glass i et rom i midten. Selve skrinet kunne være mer eller mindre forseggjort på utsiden, men inni var det ofte pyntet med dekorert papir, og utstyrt med en pute eller filt i lokket for å beskytte innholdet.

Flaskene kunne ha forseggjorte etiketter eller innholdet kunne være beskrevet med gullskrift.  Ofte hadde de pynt i form av påmalte gulldekorasjoner, gjerne i florale mønster. Slike firkantete flasker ble kalt kantineflasker, etter det det franske ordet cantine for flaskefor. De respektive flaskene kunne fylles på hos kjøpmenn og brennevinsforhandlere når skipet lå i havn.

Det var mange årsaker til at flaskeforet kunne være viktig for skipperen. Innholdet kunne nok være til glede i seg selv, men spilte også en viktig rolle i mange sammenhenger.

I kystfarten kunne det ha forretningsmessige funksjoner. En avtale kapteinen inngikk kunne forsegles med en dram fra flaskeforet. Avtaleskålen – der man i vitners påsyn drikker på enigheten – har helt fram til i dag vært en viktig befestelseshandling.

Innholdet kunne også benyttes i sosiale sammenhenger. Om bord tilhørte skipperen og styrmennene offisersklassen, som sto tydelig atskilt fra det øvrige mannskapet i rang og privilegier. En del av kapteinens privilegier var muligheten til å nyte mer luksuriøs mat og drikke enn det øvrige mannskapet om bord. Flaskeforet var nok en viktig del av dette. Ute i fremmed havn kunne kapteinen invitere andre skippere og styrmenn om bord til en hyggelig sammenkomst i kahytten. En dram eller to i slikt fellesskap kunne også befeste samholdet blant offisersklassen.

Styrmannen, som var lavest på rangstigen, fikk kun en toddy i slike selskaper – det var skikken. Vincent Stoltenberg Lerche, kunstmaler og forfatter (1837-1892), forteller fra et slikt lag: «…Men på skipskisten sitter styrmannen. Han taler slett ikke for det tilkommer ham ikke i kapteiners selskap. «Du får da lage deg en toddy du også styrmann» sier kapteinen, og så får han sin sigar. Og mere får han ikke – det er så skikk det. Derfor gjør han sitt glass så sterkt som mulig. Fra styrmannstiden stammer hos kapteinene vanen med den sterke toddy, og slike gamle vaner er ikke så lette å avlegge».  

Før moderne legevitenskap hadde folk både på land og sjø stor tiltro til alkoholens helsebringende og helbredende virkning. Før 1840 var alkoholforbruket på norske skip ganske stort, brennevinsrasjoner kunne skjenkes daglig. Øl var også en del av kostholdet. I 1840-årene kom det en motreaksjon. Dette var sannsynligvis betinget av at avholdsbevegelsen vokste frem på land, både i Norge og andre land.

Resultatet var at skjenking på brennevin på norske skip etter hvert ble begrenset til spesielle anledninger. En slik anledning kunne være når mannskapet hadde hatt en stri tørn. Da ble det kommandert «mesan skjøt». Alle mann stilte da akter og hver mann fikk sin dram. Opprinnelsen til dette uttrykket sies å være at når skipperen skjenket drammene til mannskapet, sto han omtrent ved mesanskjøtet.

Iblant kunne også cognac og lignende edle dråper komme uventet godt med. Skipper Anton Hanson fortalte om «Minerva»s siste reise i Nordsjøen i desember 1866. Skipet var hele 85 år gammelt, og etter å ha blitt rammet av vinterstormer, ble det tydelig at de ikke ville få seilt det hjem til Drammen med lasten. Skipet begynte å ta inn vann, og alle mann måtte til pumpene mens de ventet på å få hjelp av et passerende skip. Skipperen fant da frem sin fineste konjakk, for å gi mannskapet kraft til å holde pumpene i gang – «et glass Chaloupin [Cognac] i hver sjøstøvel». Etter to-tre dagers pumping ble de, utslitt, reddet av en engelsk hjuldamper. 

Alkoholen kunne også anses som «medisin». I 1891-1893 herjet gulfeber i havnene i Brasil. Det er anslått at ca 300 norske sjøfolk som anløp Brasil døde av gulfeber 1891-92. Dødeligheten var høy hvis man først ble smittet, og seilmaker Axel Svendsen fra Halden beskrev hvordan sjøfolkene «drakk konjakk med kinin for å holde smitten borte, men sykdommen var ikke god å hanskes med». Syv mann på skipet ble smittet, brakt til sykehus i land – og døde.

Noen prøvde seg også på portvin mot tyfus, eller potetmel løst i rom som «kur» mot malaria. Edlere dråper som konjakk og rom var blant innholdet som inngikk i flaskeforet – som skipsføreren altså hadde hånd om. Det var også skipperne og styrmennene som måtte fungere som lege om bord, med enkle hjelpemidler til rådighet. Foruten flaskeforet hadde de også skipsapoteket - men det får bli en beretning for en annen gang!

Kilder:

Under seil: Sjømannsliv i seilskutetiden, av Gøthe Gøthesen. Grøndahl & Søn Forlag AS, Oslo 1982

Vår gamle sjøfartskultur, av Erling Eriksen, Det Norske Samlaget, 1968.

«Med flaskefor blant drikkebrødre», av Tone Øiern, Rus og avhengighet nr. 5, 2000.

https://digitaltmuseum.no/021028263011/flaskefor

Flaskefor, Wikipedia, https://no.wikipedia.org/wiki/Flaskefor red. 31.08.2021

Denne teksten er skrevet av Julia Holme Dammann, samlingsforvalter ved Grimstad Bys Museer

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!