Åpningstider Opplevelser med guide Kontakt oss    
   

Krigsseilerne

Handelsflåten og sjøfolkene var Norges sterkeste kort under andre verdenskrig. Sjøfolkene mønstret på handelsskip for å gjøre en alminnelig jobb, men ble trukket inn i et av de råeste kapitlene i moderne krigshistorie. Selv om de fleste krigsseilere nå har gått bort er det enda mange som husker dem. De var fedre, onkler, besteforeldre og det de hadde gjennomlevd påvirket dem. Men hvem var de? Hva gjorde de? Og hvordan gikk det med dem?

Sjøfolkene i handelsflåten var sivile kvinner og menn som hadde søkt seg et yrke på havet, slik nordmenn hadde gjort til alle tider.

Hvem var de?

Den norske handelsflåten, med mer enn 1.000 skip og 30.000 sjøfolk, utgjorde Norges viktigste bidrag til de alliertes seier i 2. verdenskrig. Krigshelten Gunnar Sønsteby formulerte det slik: «Krigsseilerne var de eneste nordmennene som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet».

Når man tenker på folk som deltar aktivt i krig, tenker man kanskje først og fremst på soldater av ymse slag. Det som først og fremst kjennetegner soldater, er at de er trenet og forberedt på å føre krig.

Slik var det ikke med sjøfolkene i handelsflåten. De var sivile kvinner og menn som hadde søkt seg et yrke på havet, slik nordmenn hadde gjort til alle tider. Livet på havet kan være tøft, selv under normale forhold. Nå måtte sjøfolkene dessuten forholde seg til bombefly, ubåter, miner og fiendtlige overflatefartøyer, som alle gjorde hva de kunne for å sprenge, ødelegge og senke skipene som var sjøfolkenes arbeidsplass og hjem.

De var mange – bare fra Aust-Agder seilte 2.784 sjøfolk under krigen, og 360 av dem mistet livet.

 

Hva gjorde de?

Fra militært hold er det blitt hevdet at den norske handelsflåtens innsats tilsvarte én million soldater, og at utfallet av Slaget om Storbritannia ville blitt et annet om ikke norske tankskip hadde levert de nødvendige mengder flybensin til de engelske Spitfires. Mye er blitt skrevet om de redsler sjøfolkene opplevde i konvoifarten, om ubåter, synkende skip og ulidelige døgn på åpent hav i livbåter. Imidlertid hører også hendelser som var mindre dramatiske, men likevel betydningsfulle, med til fortellingen om krigsseilernes innsats:

I februar 1940 kom M/T Thelma av Grimstad til Japan, lastet med diesel- og brenselolje fra USA. For å kunne frakte mest mulig nyttelast, hadde ikke Thelma mer drivstoff enn den trengte på turen til Japan, og var dermed avhengig av å bunkre i Japan for tilbaketuren. Nå hevdet plutselig japanerne at det var helt umulig å skaffe drivstoff. På dette tidspunkt var hverken Norge eller Japan kommet med i krigen, men om bord på Thelma ante man hva som lå bak.

Kaptein Trygve Larsen bestemte derfor at de skulle «snikbunkre» skipet av egen last. For å kunne gjøre dette, måtte de løse to problemer: For det første fantes det ingen forbindelse mellom lastetanker og bunkerstanker. Dette løste maskinfolkene ved hjelp av improviserte rørledninger. Det andre problemet var at de japanske mottakerne av lasten fulgte nøye med på lossingen. Dette problemet løste man ved å invitere de japanske herrer til et utsøkt aftensmåltid i skipets salong. Mens herrene hygget seg, tappet maskinfolkene 60 tonn fyringsolje til kjelene over i bunkerstankene.

Til motorene trengte man diesel, og dagen etter begynte lossingen. Pumpemannen åpnet avtapningsventilene på lossepumpene, slik at en del av oljen rant ned i pumperommet, og dette ble fylt opp med det man antok var tilstrekkelig for turen tilbake til USA. Japanerne merket ingenting, men hadde naturligvis kontroll med det utlossede kvantum. Tallene viste seg å stemme perfekt. Det man ikke la merke til, var at lasten var noe utspedd, med vann.

Thelma gikk straks til sjøs, og da skipet ankom San Pedro i California, hadde det igjen for ett døgns forbruk.

Slik reddet man et verdfullt norsk tankskip fra å havne på japanske hender.

 

 

Modell av M/T Thelma.

Hvordan gikk det med dem?

Da Norge feiret frigjøringen i maidagene 1945, var de aller fleste sjøfolk langt hjemmefra. De sto fortsatt om bord på sine skip, og det kunne gå både måneder og år før de kom seg hjem igjen. Da var festen over. Mange opplevde likevel å bli lykkelig gjenforent med familie og venner da de omsider kom tilbake. For andre ble dessverre møtet med hjemlandet ganske annerledes. Mange hadde ikke noen familie å vende hjem til. Mange var hjemløse. Mange hadde store psykiske problemer, og de ble ofte møtt av et offentlig Norge som manglet forståelse for hva sjøfolkene hadde gjennomgått.

I tillegg mente krigsseilerne at de ble snytt for et rettferdig økonomisk oppgjør etter krigen, da høyesterett dømte i favør av staten, som nektet individuell utbetaling av de risikotillegg sjøfolkene hadde opparbeidet i det som ble kalt Nortraships hemmelige fond. Den såkalte ex gratia-utbetalingen i 1972 ble av mange betraktet som «too little, too late.»

I Norge hadde man opplevd okkupasjon, rasjonering og frykt, men krig på liv og død var allikevel ikke noe som nordmenn flest hadde følt på kroppen. Krigsseileren Leif Vetlesen forteller hva en slektning sa til ham da de møttes for første gang etter hjemkomsten: «Du var heldig du, Leif, som seilte ute og slapp unna hele krigen.» Da hadde Vetlesen tilbrakt det meste av fem år i livsfarlig konvoifart.

 

Teksten er skrevet av Peter Anton Lorentzen, prosjektmedarbeider ved Grimstad bys museer