På reise med førstereisgutten Giert

Førstereisgutten Giert

«Giert fra Vikbyen» er et pseudonym for forfatteren Gerhard von der Lippe, som utga boken Bidevind og godt fullt. Minner fra seilskutetiden i 1946. Her beskrives unge von der Lippes opplevelser som førstereisgutt i 1888-89, på rundreisen «Vikby» (Grimstad) – Hobarth Tasmania – London med runding av både Kapp det Gode Håp og Kapp Horn. Gerhard von der Lippe (1873-1956) seilte i ytterligere ti år før han «gikk på land» og over til en merkantil karriere i Kristiania/Oslo.

Deler av stoffet boken bygger på hadde von der Lippe tidligere publisert i dagspressen og i diverse «julenumre, Sørlandshefter og lokalhistoriske publikasjoner», men anfører i forordet at dette kunne først bli samlet til en bok etter han ble pensjonist i 1943. 

Den samlede, bearbeidede fremstillingen av seilasen Grimstad-Australia-London bygger også på dag- eller loggboken til føreren av barken Polykarp. (Polykarp er en betegnelse på en plante som blomstrer og setter frukt i flere år, et ikke helt ueffent navn på et handelsfartøy).

Felles guttekultur

Gerhard var sønn av assuransebestyrer Jacob von der Lippe (1828-1900) og hustru Gyda f. Falch (1840-1890). Familien bodde standsmessig i Storgata i Grimstad. Med denne familiebakgrunnen, og avlagt realskoleeksamen, var ikke unge Gerhard helt typisk for førstereisgutter da han som 14-15-åring gikk ombord i Polykarp, men i Norge var det jo slik at alle som ønsket en karriere innen sjøfarten måtte ha noen års fartstid før man, for eksempel, kunne søke styrmannsutdannelse eller bli offiser i Marinen. Helt uvanlig var det dermed ikke at «bedre manns barn» dro til sjøs – Giert hadde en plan om å gå inn i Marinen. Men det var også snakk om en felles guttekultur: 

De fleste skolegutter i kystbyer med tilliggende distrikter har vel hatt en eller annen periode i sin utvikling da de var særlig utsatt for sjølivets dragende makt. Hjemkomne gasters fortellinger om det friske og frie liv i fjerne strøk – på hav og ved land – vinket og lokket. [...] Giert var forlengst klar over at til sjøs skulde han. Dette sagnombruste liv ombord under bugnende seil vild han lære nærmere å kjenne. [...] Det hadde rent instinktmessig utviklet sig et fortrolighetsforhold mellem ham og alt hvad der angikk shipping. Småskuteseilasen, båtlivet, seilsporten mellem sund og skjær – og lengre ut fra land – hadde sammen med hele miljøet i den livlige sjøfartsby gjort sitt til hans beslutning i valget av livsstilling. Men mor betinget sig selv å avgjøre med hvilket skip han skulle mønstre ut. 

Mønstring på bark Polykarp

Mors valg falt på den åtte år gamle barken «Polykarp», betryggende klassifisert «A 1-1 L» i Norske Veritas – eller kanskje var det mest på skipets fører, kaptein Jens Olesen Hesnes, som ga tillit? Han var medlem av «Broderkretsen på Havet» og førte det allerede nevnte Dueflagget som tegn på sin kristne gjerning. 

«Polykarp» hadde en bruttotonnasje på litt over 500 registertonn og var bygget etter grunntegning av «Dekke-typen». Den hadde særlig fine linjer og spesielt smart løp undervanns fra midtskips og aktrover. Da fikk det ikke hjelpe at:

[h]verken stevnbøining eller baugfall på «Polykarp» var så pent som på en rekke av de andre vakre seilskip fra den tids Vikby [Grimstad].

Skipet lastet juli 1888 trelast for Australia i Sundsvall i Sverige og skulle innom hjembyen på utreise. Da skulle «Giert» gå ombord:

Den 9 august 1888 skulle mønstringen finne sted. Giert hadde vært hos presten og fått sin dåpsattest. Utrustet med denne samt «koppeattest» - vaksinasjonsbevis – møtte han op på mønstringskontoret, hvor også kaptein Hesnes var tilstede. Det var et høitidelig øieblikk for den 14 3/4 års gamle gutt da hyrekontrakten 9. august 1888 blev oplest. Han blev påmønstret for skipets forestående reise til Australia og videre så lenge skipet var i fart, dog ikke lengere tid enn 2 år fra kontraktens avslutning. Han måtte love å opfylle sine plikter som det en rettskaffen sjømann egner og anstår. På den annen side skulde føreren utbetale ham hyre i rett tid samt holde ham med god og forsvarlig kost. 

Havet i vold

Etter å ha ventet på været noen dager i hjembyen ble det tid til avgang. Giert tok farvel med kjente og kjære og skulle møte sine nye skipskamerater for første gang. Det var ingen tilvenningstid for førstereisgutten; Giert ble kastet rett ut i arbeidet ombord. Det var mye å følge med på, og alt var i en helt annen skala. Den første dagen var kystseilas lik den båtvante gutter som Giert hadde vært med på tidligere, i egen seilbåt. Etter å ha passert Lindesnes ga man seg imidlertid havet i vold:

Ut på ettermiddagen [neste dag] forsvant landet under horisonten. Bare himmel og hav hvor en så hen. – En underlig følelse la sig over førstereisgutten, en vemodig stemning, noe nytt og ukjent. 

Men som øvet seiler lærte Giert relativt raskt å styre bidevind med skværseiler:

Det var jo bare å holde skipet så nær til vinden at store bramseil ikke skjervet, bare ble en smule levende i lo skjøtebarm av og til. / Det å styre med ratt istedenfor «pinne» var snart lært. Så lenge det gjaldt bidevindseilas i smult farvann.

Så var det å stå utkikk forut, ikke like stor fornøyelse:

Det var kaldt på bakken. Han frøs til tross for han hadde trukket i både «genser» og sjøtrøie. Det kunde nesten bli spørsmål om han ikke også måtte trekke i oljehyre. Det kom av og til litt sjødusj over bakken.

Doggerbank og Den britiske kanal

På vei mot Den britiske kanal passerte man Doggerbank. Her ble det travelt for utkikken:

Det var nok å synge ut for – seilere, steamere og fiskere hvor en så hen.

Havgående fiskefartøyer var et uvant syn for en ung mann fra Sørlandet, flere av dem var på lengde med hjemlige brigger og skarpe seilere. Ute på bankene eksisterte forøvrig hva sjøfolkene kalte «Dogger Shapp», et uformelt marked utenfor myndighetenes oppsyn der lastefartøyer byttet til seg fersk fisk mot toll- og avgiftsfri proviant, kjøpt «på utførsel». 

Den britiske kanal var den første større prøven på sjømannskap som gjengen ombord i «Polykarp» ble kastet ut i. Det var en veldig trafikk i stredet:

Passasjer- og lastedampere, seilere av de forskjelligste rigninger, fiskekuttere og lignende.

En utfordring var å legge seg så nær den engelske kysten at man kom i kontakt med fyrstasjonen på Dungeness. Før skipsradioen ble vanlig, skjedde kommunikasjonen fra skip til land, eller mellom skip, ved hjelp av flagg. Først sendte man opp et spesielt internasjonalt kjennetegn (flagg) i stormastens topp som gjorde fyret oppmerksom på at «Polykarp» ønsket å signalisere. Fyret svarte med et tilsvarende flagg på sin flaggstang, og deretter kunne man utveksle korte, standardiserte beskjeder ved hjelp av signalflagg og en internasjonal kodebok. «Polykarp» signalerte at man ønsket å bli rapportert hjem. 

Slike korte beskjeder – «Passerte Dungeness [dato/klokkeslett]» – var ofte siste livstegn fra skuter som forliste i Nordsjøen på vei mot Norge. Lizard fyr helst sørvest i England var en annen fyrstasjon som var mye brukt når man var for utgående mot Biscaya eller Atlanterhavet.  Men før hun kom til Lizard, måtte «Polykarp» komme seg ut Kanalen. Med overveiende vestlig vind ble det en stri tørn med mye stagvending (kryssing) før man kom så langt. Om det ble en rask eller langsom passasje til Australia kunne lett bli avgjort her i Den britiske kanal.

Teksten er skrevet av Peder Figenbaum, tidligere prosjektmedarbeider ved Grimstad bys museer.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!