I Sjøfartsmuseet i Aust-Agders samlinger finnes blant annet en god del seilmakerutstyr. Hva ble dette brukt til, hvem brukte det og når? Her vil vi forsøke å fortelle litt om dette. Alle bilder i artikkelen er av gjenstander i Grimstad bys museers samlinger, om ikke annet er oppgitt. Du ser bildene best med liggende visning.
Seilmakeren var et viktig yrke i seilskutetiden. Korrekt kutting og sying av seil var viktig for at skipene skulle seile slik man ønsket.
Seil ble som oftest sydd på seilmakerloftet på land, men også til sjøs var det viktig å ha en med kjennskap til faget om bord, slik at nødvendige reparasjoner kunne foretas underveis, selv når man var langt til havs. På en 3-mastet bark var det 22 seil når alle seil var satt, så det kunne bli mye vedlikeholdsarbeid.
Seilmakeren om bord kunne være en utlært håndverker, eller en matros som hadde lært litt om faget, som fikk ansvaret for ettersyn og nødvendige reparasjoner av seilene.
Seilmakerhansken var kanskje det viktigste verktøyet til en seilmaker. Den var nærmest å anse som en «påsatt kroppsdel» for seilmakeren.
Det var tradisjon for seilmakerne i Norge frem til 1900-tallet å lage sin egen hanske. På denne måten ble den perfekt tilpasset hånden. Hansken er laget av lær som omsluttet hånden, med en jernplate til å skyve nålen gjennom seilduk eller tauverk. Dette krevde kraft, og både selve jernplaten og vinkelen på den var viktig.
Seilmakerhanskene kunne komme i mange ulike utforminger, dels styrt av tradisjon, dels av planlagt bruk. Å sy gjennom tau ble f.eks. gjort i siste del av arbeidet med et seil, når seilene ble liket. Å like vil si å kante seilet med tau. Dette hadde mye å si for formen på, og dermed seilegenskapene, til seilet. For å få et seil som sto flatt, måtte liket sys slakt til seilet. Skulle det være «bus i seilet» måtte liket sys stramt på.
Liking av seil. Tegning: Ingrid Lowzow og Lars Wormdal, fra boken «Sjømann og håndverker: Seilmakere ved Oslofjorden og Skagerrak 1850-1914», av Brit Berggreen, Universitetsforlaget, 1973.
Til liking av seilet ble det gjerne brukt en bredere hanske.
Liking med løst slått hampetau ble utført av seilmakeren mens han satt på seilmakerbenken. Mye av seilmakerens arbeid ble utført sittende på en slik benk. Den hadde gjerne hull i platen til å sette redskaper nedi, og rom under til redskaper og utstyr.
Seilmakerbenken ble brukt både på seilmakerloft i land og til sjøs. De som ble brukt til sjøs, hadde gjerne skrå bein for ikke å skli under sjøgang.
Oppå benken var det gjerne festet et trestykke som gikk litt opp. Her kunne verktøy festes, ting henges, og ikke minst seilkroken festes.
Seilduken ble holdt stram under arbeid ved å stramme stoffet ved hjelp av en seilkrok, som ble festet i det oppstående stykket på seilbenken. De tidligere typene var håndsmidd, men etter hvert ble de maskinprodusert, med svivel som gjør at de får dreibart hode, som denne.
Sømmene ble sydd med ulike typer nåler. Nålene hadde tverrsnitt som en likesidet trekant. Seilnålene ble filt for å være så spisse som mulig. Til å sy likene ble det brukt butte nåler, gjerne kappet av og filt, så de kunne tres gjennom tauene uten å skade dem.
Nålene ble oppbevart i et fetthorn, også kalt nålehorn. Dette ble fylt med fett eller talg, som man stakk nålene nedi. På denne måten unngikk man at nålene rustet. Hornet hadde gjerne et utskåret oppheng, slik at det kunne festes i beltet.
Prener kom i mange størrelser og kunne brukes til mye, som spleisearbeid eller glatting av sømmer. Seilmakeren brukte prener til å gni sømmene ned i seilduken, så de ikke ble stående for høyt opp.
Det er vanskeligere å fastslå om slike gjenstander har tilhørt en seilmaker, for prener ble brukt til mange formål om bord. Denne er av en tung tresort, mahogni eller pokkenholt.
Seilmakerens viktigste utstyr om bord gjerne ble oppbevart i en redskapspose av lerretsstoff. Denne hadde tau-stropper, slik at den den kunne slenges på skrå over skulderen eller bæres på ryggen.
Denne posen inneholdt gjerne de viktigste redskapene seilmakeren kunne trenge raskt: Fetthorn med seilnåler, seilhanske, klekylle og gjerne en del rigger-redskaper, kølle/klubbe, prener osv. Slik kunne man raskt «rykke ut» ved umiddelbare behov for reparasjon.
En rekke redskaper er benyttet både av seilmaker og i forbindelse med rigging, som f.eks. klekylle, som ble brukt til å kle tauverk og wire for å beskytte det.
Kledning av tau eller wire kunne utføres av to mann sammen, eller, om man hadde en kylle med snelle til å hjelpe seg, av en mann alene.
Her vises bruken av en klekylle. Tegning: Ingrid Lowzow og Lars Wormdal, fra boken «Sjømann og håndverker: Seilmakere ved Oslofjorden og Skagerrak 1850-1914», av Brit Berggreen, Universitetsforlaget, 1973.
Moskølle, moskylle eller klubbe var et verktøy som ble brukt til å drive prener gjennom tykt tauverk, eller merlespiker gjennom wire.
Alt i alt var det mye forskjellig utstyr som ble brukt av seilmakeren, og noe av dette overlappet med andre yrkesgrupper/fagområders verktøy. Derfor er det mange redskaper man ikke med sikkerhet kan si har om har tilhørt en seilmaker eller f.eks. en rigger. Grimstad bys museer har imidlertid vært så heldige å ha fått en del redskaper etter Thorvald S. Gundersen, som var den siste seilmakeren i Grimstad. Her har vi delt noen av dem med dere. Om du vil vite mer om seilmakerens arbeid, kan disse kildene anbefales:
Verktøy · Seilmakerens blogg (handverksinstituttet.no)
Sjømann og håndverker: Seilmakere ved Oslofjorden og Skagerrak 1850-1914, Britt Berggreen, Universitetsforlaget 1973, tilgjengelig på: https://www.nb.no/items/b4276448cf0a0248b27da38a80cd7d67?page=0&searchText=Sj%C3%B8mann%20og%20h%C3%A5ndverker
Denne teksten er skrevet av Julia Holme Dammann, samlingsforvalter ved Grimstad Bys Museer
Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.
Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!
