Skipsreder Iacob W. Prebensen i Risør

Iacob Prebensen var født i 1808 i Larvik. Han kom fra en fallert rederfamilie og hadde seilt flere år til sjøs da han bosatte seg i Risør rundt 1830. Her startet han en liten butikk som ganske raskt vokste til noe stort. Firmaet I.W. Prebensen var fra 1860 til 1910 den største bedriften i Risør-distriktet. Det var «blandet handel», som omfattet, foruten butikken og rederiet, skipshandel, iseksport, trelasthandel, sagbruk, skogsdrift og mølledrift.

Rederivirksomheten var den viktigste inntektskilden frem til 1890-tallet. Firmaet I. W. Prebensen var på sitt mest omfattende et av de største «rederiene» i landet. Redervirksomheten hadde startet i 1840, da Iacob W. Prebensen kjøpte sin første skipspart. Året etter etablerte han seg som korresponderende reder for et annet skip, som gav ham faste inntekter for bryderiet med brevskrivning og bokføring. I 1844 startet han eget skipsverft, som vesentlig bygget skip til hans egen rederivirksomhet.

Prebensen samarbeidet med familien og et lokalt nettverk av skipsbyggere, bønder, handverkere og andre forretningsmenn når han bygde – eller kjøpte – nye skip. Mellom 1844 og 1870 hadde han eid parter i 25 skuter. 15 av disse seilskutene var bygd på eget verft, den siste i 1868. Selv om han hadde mange partredere med seg i enkelte skuter, eide han større andeler i flere skip og han var eneeier av andre. Sikkerheten i spredt eierskap ble kombinert med større risiko i enkeltskip.

Strategien var altså dobbelt: dels å ha mindre andeler i mange skip for å minske risikoen, dels å være enereder av enkelte skip for å utnytte høykonjunkturen maksimalt. Det var en spekulasjon som ikke truet virksomhetens fundament, men som potensielt ga større profitt til Prebensen selv når han lykkes. Prebensen klarte å bruke de gode tidene og bygget seg opp kapital, som han igjen investerte i nye skip eller i andre næringer. Han etablerte seg som trelasthandler og skaffet seg andeler i sagbruk og fikk slik flere ben å stå på. Fra 1870-årene var I.W. Prebensen en kombinert trelast- og rederibedrift. Verftet ble nedlagt i 1869.

Iacob Prebensen var en viktig mann i Risør: Han var en av stifterne av Risør Sparebank og stadig medlem av styret og i flere år direksjonens formann. Han var medlem av Risør bystyre 1837-1876 og var ordfører 1845, 1851 og 1862-1866. Prebensen var også forlikskommisær i rundt 25 år. Fra 1857 var han styreleder i et lite dampskisrederi (aksjeselskap) som drev rutetrafikk mellom Risør og Arendal. I 1876 flyttet Iacob Prebensen til Oslo, der han døde i 1892. En del av rederivirksomheten tok han med seg til hovedstaden, mens ledelsen av firmaet i Risør ble overtatt av sønnen konsul Jacob Christian Wetlesen Prebensen (1851–1911).

Iacob var gift med Wenche Christiane Grove (1820-1905), som var født i Hamburg. De to hadde fire sønner og (minst) tre døtre. Jacob Christian var tredje bror i rekken. Eldstebroren P. Dorius Prebensen (1842-?) var i 1865 oppført som handelsfullmektig i sin fars firma, men gikk av ukjente grunner ut av virksomheten. Fra 1882 var han selvstendig reder i Risør med to skip, brigantinen «Spender» (eiet 1882-1895) og barken «Union» (eiet 1891-1912). Den mellomste broren Nicolai ble embetsmann og diplomat. Han var politimester i Vardø, fylkesmann i Finnmark og siden Aust-Agder, stortingsrepresentant 1892-1894 (valgt fra Finnmark) og odelstingspresident 1903-1906 (valgt fra Arendal og Grimstad). 1906-1918 var han Norges ambassadør til Russland, en meget krevende post under verdenskrig og revolusjon. Yngstebroren Thorvald Prebensen, som var født i 1860, flyttet med foreldrene til Oslo i 1876. Datteren Regina giftet seg med Wilhelm Alver, som var sogneprest i Risør og bror av forfatterinnen Amalie Skram.

Fra sin nye plass i Oslo hadde Iacob W. Prebensen jevnlig kontakt med meglere og trelasthandlere i utenlandske havner. Han fikk dermed større innsikt i markedet. Det ga mer kontroll over kapteinene. Prebensen krevde fra midten av 1870-årene at fraktslutninger skulle forelegges ham for godkjenning. Spesielt rammet dette kapteiner uten part i skipet, som fikk sine fullmakter sterkt beskåret. Kapteiner med part hadde en friere stilling, men friheten var avhengig av partens størrelse, kapteinens dyktighet og den tilliten han hadde hos Prebensen. At kapteinene tapte selvstendighet var en gjennomgående tendens i perioden. Etter hvert som kommunikasjonen ble utbedret i form av raskere postgang og utbygging av telegraflinjer ble flere og flere av avgjørelsene tatt på de hjemlige rederikontorer.

Far og sønn investerte frem til 1900 i 37 nye skip, hvorav 29 var norskbygde. De fleste ble satt i oversjøisk fart, men noen gikk fast til havner i Europa med trelast fra firmaets egen eksporthandel.

Seilskipsfarten var i tilbakegang, noe som stod klart for Jacob Christian Prebensen etter 1900. Han forsøkte seg med dampskip. Det ble anskaffet to dampskip, begge tredampskip bygd lokalt, det ene på eget verft. Kapitalinnsatsen var betydelig større i disse skipene. Aksjonærer måtte rekrutteres fra et større geografisk område enn vanlig. Av lokale aksjonærer utgjorde næringsdrivende og gårdsbrukere majoriteten.

Selv om seilskipsflåten fra midten av 1890-årene gikk tilbake, ble det anskaffet treseilskip også etter århundreskiftet – hele 9 skip fra 1900 til 1908. Disse gikk i langfarten, der det fortsatt var mulighet til fortjeneste. Det lokale nettverket var fortsatt til stede i driften av seilskipene gjennom eierparter. Den raske anskaffelsestakten speiler nok at skipene var relativt kort tid i tjeneste; også Prebensens rederi hadde sin andel i den lite lystelige forlisstatistikken for den norske seilskipsflåten i disse årene.

Avkastningen på skipsfart var dalende. Mer av oppmerksomheten til Jacob Christian Prebensen ble flyttet over til skog, trelast og industri. Kjøp av store skogområder og andeler i tresliperi var gjeldsfinansiert. På samme tid ble det avsetningsvansker for trelast og beholdningen hopet seg opp. På få år steg gjelden til over 2 millioner kroner og Prebensen hadde ikke lenger tillit hos banken. Organisasjons- og finansieringsstrukturen hindret en nødvendig omstrukturering av firmaet. Firmaet ble avviklet gjennom administrasjon i 1910.

Fra 1912 var imidlertid Jacob Prebensen og sønnen Jacob Prebensen jr. (1882-?) igjen aktive som disponenter for en rekke nye skipsaksjeselskaper, som D/S A/S Vestlandet. Fra 1916 ble virksomheten samlet i Prebensens Dampskibselskab A/S. Under krigskonjunkturene inngikk rederiet dyre nybyggingskontrakter som ikke kunne drives regningsvarende i fredstid. I 1920 gikk Prebensens D/S A/S konkurs. Jacob Prebensen Jr startet på nytt i 1927, med innkjøp av brukte damptankskip fra Storbritannia («Anglo-Saxon»-båter). Virksomheten ble fra 1931 drevet som Prebensen & Blakstad, Risør. I 1966 ble rederiet avviklet, 125 år etter at I.W. Prebensen startet redervirksomheten.

Teksten er skrevet av Peder Figenbaum, tidligere prosjektmedarbeider ved Grimstad bys museer.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!