Seilskutetida - tida da skip ble bygd i tre og drevet fram av vind og seil i handel på de syv hav. For mannskapet om bord var det ofte hardt arbeid og et strengt hierarki å forholde seg til i denne tida. Men hvordan var det med maten?
I den selvbiografiske boken Bidevind og godt fullt: minner fra seilskutetiden kan vi lese om førstereisgutten Giert, som seilte med barken Polykarp i 1888-89. Boken er skrevet av Gerhard von der Lippe fra Grimstad.
Mannskapet om bord på Polykarp måtte også ha mat. Men hva i all verden spiste datidens sjømenn? På Polykarp, som på mange andre seilskuter i samtida, var det fast ukesmeny. Slik beskriver Giert menyen:
Til middag:
Mandag: Brune bønner, salt flesk og kjøtt, mest flesk. Bønnekjøttsuppen tilsatt litt sirup.
Tirsdag: Erter, saltkjøtt og flesk
Onsdag: Klippfisk og melkevelling
Torsdag: Erter, saltkjøtt og flesk
Fredag: Flesk og fleskevelling med melboller
Lørdag: Stokkfisk, sirupsuppe med sagogryn og rosiner eller korinter
Søndag: Preservert kjøtt med suppe. Ris- eller melpudding i sirupsaus
Den menyen Giert her beskriver er ganske typisk for kostholdet om bord i denne perioden. Matvarene som ble brukt om bord måtte tåle lange perioder til sjøs, uten kjøleskap og fryser. Grønnsaker var sjelden kost, mens erter, saltkjøtt og flesk går igjen.
Vi som jobber på Sjøfartsmuseet ble nysgjerrige på denne retten, som sjøfolkene i seilskutetida ser ut til å ha spist både to og tre ganger om uken. Her om dagen ville vi selv prøve å lage den til middag.
Vi kokte saltkjøtt og erter fra morgenen av. Flesk fikk vi ikke tak i.
Stuerten må ha hatt god tid til forefallende arbeid de dagene saltkjøtt sto på menyen, tenkte vi. Maten gjorde seg stort sett sjøl. Og den smakte nydelig! Kanskje fordi vi tok oss friheten til å lure inn både gulrot, kålrot og potet på tallerkenen?
I 1894 trådte Forskrift om Medicinforsyning og Kosthold paa norske Skibe i kraft. Forskriften regulerte mannskapets rasjoner, men skulle også sikre sjøfolk et bedre og mer variert kosthold som reduserte faren for skjørbuk og andre mangelsykdommer. Poteter og grønnsaker var sjelden kost før det kom med i dette regulativet.
Før hadde det imidlertid ikke vært så uvanlig at sjømenn hadde med seg medbragte poteter til sjøs. Hver mann merket potetene sine eller de fikk dem kokt i et nett, slik at de ikke skulle blande seg med kameratenes poteter når stuerten lagde middag.
I 1890-årene kom hermetikken for alvor. Den erstattet delvis både saltkjøtt, fisk og friske grønnsaker og falt snart billigere i bruk enn saltet kjøtt og fisk.
Etter manges mening var hermetikken brukt om bord så vond at mange sjøfolk mistet matlysten. En sjømann skriver om "preserveret kjøtt og suppe":
"Den retten skulle det god appetitt til å klare. Den ble da også laget til på en ytterst primitiv måte: En kjele vann med en del gryn i ble kokt opp, og dette vannet ble silt gjennom kjøttet til all kraften var tatt ut av det, og dermed var suppen ferdig. Kjøttet ble servert med en slags saus til, men var blitt som trefliser å tygge på."
Senere oppsto det mistanke om at det var en sammenheng mellom hermetikken og den stadige økningen av beri-beri - en vitaminmangelsykdom som skyldes for liten tilførsel av vitamin B1, og som rammer nervesystemet, magen og tarmene, hjertet, leveren og musklene. Bruken av hermetikk ble da noe redusert...
Rundt århundreskiftet ble det mer vanlig å servere middagsrester både til frokost og aftens.
Giert skriver:
Til frokost: Kaffe og kavring «knall» [hard skipskavring bakt av rugmel]
Til aftens: Te og kavring, pluss hvad der måtte være til rest av middagen
Vi som jobber på museet koste oss både i "byssa" og ved middagsbordet den dagen vi hadde erter, kjøtt og flesk på menyen. Middagsrester til neste dag ble det også - til alles store glede! Og alle klarte vi å holde på maten...
Men å holde på maten var ikke alle forunt om bord på seilskutene.
Giert røper: "[Den første] middagen bestod av klippfisk og melkevelling. All right nok, men jeg hadde ikke mathug. For det første var det ikke stort mer enn 3 timer siden frokost, og for det annet var det dette med stampingen ...
... Efter å ha nippet en del til både fisk og suppe, måtte jeg ta den tort å gå på dekk. Jeg så ingen i nærheten, gav hals, og om litt lå min anpart av middagsmaten i kjølvannet. «Gå inn og legg dig, gutt», sa båtsmannen til meg, «jeg skal varsko styrmannen.» Og jeg lot meg ikke be to ganger, forsvant i køien og falt snart i søvn."
Har du lyst til å prøve deg på skipskost til middag? Her finner du oppskriften vi fulgte. God fornøyelse!
Teksten er skrevet av Therese Strupstad Hagen, formidlingsansvarlig ved Grimstad bys museer.
Kilder:
Gøthesen, Gøhte: Under seil: sjømannsliv i seilskutetiden. Oslo: 1982
Von der Lippe, Gerhard: Bidevind og godt fult: Minner fra seilskutetiden. Oslo: 1946
Notaker, Henry: Ganens makt: norsk kokekunst og matkultur gjennom tusen år. Oslo: 1996
Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med ulike artikler til våre abonnenter.
Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!
